Alt begynner landlig med et borgaktig hotell tilbake i 1939. Der ligger dukkemakeren André Toulon sin siste hånd på en levende dukke som heter Jester. Men tiden er knapp for Toulon, fordi to nazistiske spioner er etter ham, og like før de braser inn i hotellrommet, gjemmer Toulon sine dukker og setter seg i en stol og tar selvmord. Femti år senere, i 1989, tar synske Alex Whitaker, Dana Hadley, Frank Forrester og Carissa Stamford kontakt med en gammel kollega av dem, som konkluderer med at han fant André Toulons gjemmested. Gjengen drar dit og begynner å søke etter spor. Og litt etter litt begynner de å stifte bekjentskap med de levende dukkene som langt i fra er like uskyldig som de ser ut...

Det hele begynner litt Toy Story-aktig, men dette er ment for et langt eldre publikum. Mye er filmet fra dukkens synsvinkel nede ved gulvet. Dette føles litt småkult og gir en del kulhet tilbake til filmen. Med andre ord er filmen ganske frisk i starten og det i sterk kontrast til den noe eldre og mer typiske, skrekkpregede filmmusikken, som er ganske melodisk nynnbar, men veldig enkel i formen og instrumentutvalget.

Filmen begynner ganske kult, men så går luften ut av ballongen igjen i det dukkemakeren dør. Da sliter filmen med at den har en del trauste rollefigurer som jeg ikke bryr meg katten om. Det jeg er interessert i er å se mer til dukkene og få vite mer av hvordan alt henger sammen med hvordan de har fått liv på denne måten.

Synes filmen bygger alt for sakte opp og har en lite engasjerende rammehistorie. Noen av dukkene ser dog ganske artige og tøffe ut. Særlig den dukken med stor kropp og knøttlite hode.Det forsøkes å bygge opp mystikk rundt dukkene, og de blir også vist ganske så lite den første timen, nesten som om dette skulle være en monsterfilm. Og selv om dukkene dreper folk, blir de sjelden eller aldri skummel i filmen. Til det er de alt for dukkeaktige og ser ikke skummel nok ut. Du lurer jo på hvor og hva dukkene har gjort siden 1939 til 1989, men det blir ikke noe svar på det.

Filmen har noen spennende og fete fotoscener som da skyer dekker månen på en stemningsfull måte. Det er også litt nakenhet i filmen med litt bryster som flashes i ny og ne. Det er litt spesielt med dukkesex som du blir servert, enten du vil eller ikke. Liker noe av måten dukkene er brakt til live med, som litt stop-motionsekvenser og lignende. Vi får også elementet med sanndrømt type. Noen ganger er det vanskelig å si hva som egentlig skjer og hva som bare er en drøm, og særlig siden dette knepet brukes en rekke ganger i filmen.

Konklusjon
Alt i alt er dette en ganske ujevn film. Underveis både fryder, vemmer du deg og kjeder deg litt. Intensiteten i filmen er ikke allverdens og jeg hadde forventet mer av filmen enn dette. Særlig siden dette blir sett på som en kultfilm fra det lille elskede filmselskapet ved navn ‘Full Moon’. Men likevel er filmen grei å se opp i alle oppturene og nedturene. Mot slutten er filmen nesten litt komisk heller enn skremmende i skrekkdelen og dette fremstår som en veldig vinglete produksjon. Men filmen klarer såvidt å kare seg opp på en treer på terningen og er en film jeg anbefaler til skrekkfans som liker litt eldre filmer med dukker som den store attraksjonen.

[ Puppetmasterfilmene kan sees på Full Moons egen streamingtjeneste som koster litt over 60 kroner måneden ]