Vi møter Don Aguirre som leder av en gruppe spanske conquistadorer på 1500-tallet. De gjør mytteri på en flåteferd gjennom Amazonas. Det fordi Aguirre vil finne gullbyen El Dorado på egenhånd. Men det er mer enn bare mytteri som truer tilværelsen, fordi både naturkrefter, indianere og indre splittelse er store prøvelser for conquistadorene med den mentalt ustabile Don Aguirre i spissen...

Filmen har en veldig langsom begynnelse. Vi får en god del lange scener i filmen ellers også. Det er blant annet en scene i filmen der vi får se vann som renner i elven, men selv om ting går langsomt så er fotoet meget forseggjort og vakkert skildret. Amazonas legger et vakkert bakteppe for filmen. Lydene er også på plass. Musikken er nedstrippet og det er lydene i filmen som er i forgrunnen og så får man hint av musikk i lydbildet som en ekstra kulinarisk dessert som passer veldig godt inn i kunstverket. Panfløyten er skikkelig kul del av musikken. Noen ganger er det også vann på linsen på kameraet.

Regien er ved Werner Herzog som har laget en film om det besatte mennesket, som skildres perfekt gjennom Klaus Kinskis utrolige tilstedeværelse som en ubestridt og troverdig urokråke på lerretet. Klaus Kinski spiller mye uten replikker i denne filmen og hans ansikt er veldig intenst og sier ofte mer enn 1000 ord. Filmen er laget i 4/3 format og det hele er meget tidsriktig skapt. Herzog viser seg som en særegen filmskaper. Kameraet er perfekt holdt og forteller en historie gjennom bildene. Dette må ha vært en lidelse å spille inn, men resultatet er blitt riktig så bergtakende.

Elsker stemningen i filmen. Den er nesten uvirkelig og drømmende. Særlig blant de myteriskapende soldatene i møte med indianerne som lurer et sted i skogene langs elven. Vi får se lite til indianerne, men skjønner at de er der og vi får se hva de gjør med soldatene de dreper. Men soldatene er like ille i hvordan de oppfører seg mot hverandre. Terrorregimet fra soldaten Aguirre er skikkelig eggende i filmen, og hvem er vel bedre til å spille den tvers igjennom kalde soldaten enn Klaus Kinski. Aguirre gjør mytteri og skyter sine overordnede. Og videre spør han om hvem som er med ham og de som er mot ham skyter han. De får en ny konge som fråtser i mat og ikke deler med noen.

Det er mange kule scener i filmen. Digger scenen med dovendyrungen som blir gitt til den unge kvinnen. Ellers blir det innslag av kannibaler og annet skummelt i den dampende jungelen. Alt de ser er sult og død, men ser aldri fienden sin. Det kjennes ut som om alt går ad undas og vi vet at stemningen jobber mot soldatene. Du får veldig sympati med mennesker en håpløs situasjon. Det er også en veldig kjølighet i filmen, og Kinski ser litt sykelig ut i filmen som en ambassadør for dødens reisefølge. Filmen er bra kunstnerisk utført også, som gjør at Herzog spiller på lag med den uberørte naturen.

Konklusjon
Alt i alt er det en meget solid kunstnerisk nivå på filmen, og dette er en film som egner seg godt for filmfans som dyrker klassiske filmer. Dette er en veldig spesiell film som er en nytelse å se. Sluttscenen er også meget spesiell. Det er gjennom filmer som denne vi skjønner hvilken genial filmskaper Werner Herzog er. Og Herzog viser seg frem med en ambisiøs film med vakkerhet og fortapelse om hverandre. Med andre ord får Herzog og Kinski vist det beste fra sine respektive sider og spiller godt på lag i denne perlen av en film.