Denne dokumentarfilmen skildrer tilværelsen på Sandeheimen sykehjem. Dagene går sin vante gang på sykehjemmet og vi blir med på karneval, bingo, trim og ellers tunghørt desperasjon. Vi ser hvordan de eldre har det i siste fase av livet. Det hele setter de eldres situasjon på dagsorden og hvordan de skal få en verdig avslutning på livet som et menneske. Vi følger det indre liv på eldrehjemmet, med både menneskene som arbeider og bor der...

Filmen åpner med en gammel person som sover tungt og okker seg litt. Han er på eldrehjem. Og i neste scene ser vi hendene av en død eldre person. Og så skiftes navnet ut på beboeren og begravelsesbyrået tar over liket. Og når noen går, så kommer andre. Vi blir kjent med en gammel mann som ankommer gamlehjemmet fordi noen som ser til ham mener han ikke er skikket til å bo for seg selv, men det mener han bare de har delvis rett i.

Dokumentaren er regissert av Margreth Olins, og er hennes første helaftens dokumentarfilm. Hun makter å komme tett på de eldre og fanger mange små og store øyeblikk på film. Det er alt fra blikk og og annet som vi skjønner litt av hvordan de eldre har det. Olin har skapt en helhetlig film med masse detaljer i seg, og den makter å skape et inntrykk av situasjonen for de eldre på sykehjem i Norge på slutten av 1990-tallet. Filmen har vunnet mange priser, blant annet Amanda for beste dokumentarfilm i 1999.

Filmens tema er alderdom og norsk eldreomsorg. Dokumentaren behandler de eldre med stor respekt og det liker jeg. Vi ser at noen av de eldre har mye humor å komme med og samtidig mye livsvisdom. De ansatte pleierne forsøker å lage mye gøy, og skape en verdig avslutning på livet. Maten er bedre enn mange steder i dag og de eldste av de ansatte sier de godt kunne tenke seg å være her når de selv kommer i samme situasjon.

Vi får se baksiden med det å bli eldre. De gamle synes det er rart å være på eldrehjem, men noen innfinner seg mer med situasjonen enn andre. Det er rart å se hvordan de eldre blir omtrent som barn igjen, men på en litt annen måte. De ser på sport på TV og hører på Sputnikaktig og trekkspill-musikk. Vi skjønner at de eldre ikke alltid skjønner at de filmer til en dokumentar. Ektepar blir skilt av i den siste tiden og det er tungt å se hvordan de takler det.

Filmen har et bra driv og filmskaperne er god på å observere med kameraet og fange situasjoner. Jeg liker hvordan dokumentaren er filmet på, med kunstneriske kameravinkler og noen effekter i hvordan man presenterer filmen, og montasjer med musikk og gåstoler og annet som skjer mellom slagene. Noen ganger det er andre ting enn de eldre i fokus også. Fotoet fanger de eldre i mange situasjoner i hverdagen på eldrehjemmet og vi ser hvordan de reagerer og oppfører seg rundt alt som skjer.

Konklusjon
Dokumentaren er både fin og vemodig på samme tid. Regissør Olin har nok en gang skapt en film som formidler noe om et viktig kapittel i livet. Den underholder oss og er samtidig tankevekkende. Filmen viser den usminkede versjonen av hvordan det er å være gammel på sykehjem i Norge. Det ser både fint ut og samtidig litt skummelt ut å havne på eldrehjem, alt etter som hvordan man er skikket til å være på hjemmet. Og vi er med på sorgene, gledene, kjærligheten og noe humor mellom slagene.

Synes filmen er godt skrudd sammen og gir samtidig mye inntrykk, slik en god dokumentarfilm skal gjøre. Filmen er svært sterk når de eldre snakker om døden og blir dopet ned av medisiner. Det gjør at du må være klar for en slik filmopplevelse for å takle alle inntrykkene. Men om du gjør det, så er dette en vakker, litt trist og medrivende film som jeg varmt anbefaler videre der du kommer tett på mennesker.