( + )

Vi får et innblikk i Tyskland i de siste dager av andre verdenskrig. Der besøker vi noen tenåringsgutter som har livet foran seg. De går på skole, flyr etter jentene og løper bekymringsløst i gatene. Men så blir guttene kalt inn som hjelp i det militære. De blir satt til å passe en mindre bro. Guttene går inn i oppgaven med liv, lyst og et enormt pågangsmot. De skal bevise for sin Fører at de har tatt oppgaven på alvor, men guttene er totalt blendet og helt uforberedt for skrekken som ligger foran dem når amerikanerne kommer...

Jeg har sett nyversjonen av denne filmen fra 2008. Den var ikke allverdens, men 1959-versjonen viser seg å være av et helt annet kaliber. Der er det ikke like mye fokus på krigen, men det bygges mer opp rundt rollefigurene og filmen forteller en mer helhetlig historie og en mer naturlig skildring av hvordan dette kunne ha foregått under andre verdenskrig i Tyskland. Alt er også meget troverdig skildret. Effektene er også meget gode og dette begynner som et drama og viser seg mer og mer som en krigsfilm etterhvert med alt som hører med der. Det er selvsagt et veldig anti-krig-engasjement i filmen der filmen befester skrekken som guttene opplever i sterk kontrast til den uskyldige alderen de er i.

Regien er ved Bernhard Wicki, og dette er hans kanskje beste film i karrieren ved siden av klassikeren ‘Den lengste dagen’, som også er en krigsfilm som kom ut noen år etter ‘Broen’. Broen er fotografert i sort/hvitt og er ypperlig satt sammen. Med dette viser nok en gang tyskerne at de kan lage solid film. Skuespillerne gjør også en bra jobb. Det er ikke mange kjente navn på blokka, men jeg legger raskt merke til Fritz Wepper, som de fleste kjenner bedre som Harry Klein i fra TV-serien Derrick som gikk sin seiersgang på NRK igjennom mange år.

Liker oppbygningen i filmen. Dette skaper en bra atmosfære og forklarer mye hva som foregår under denne fasen av krigen der det tyske riket holder på å gå under. Alt begynner ganske lystig, og jo mer vi kommer inn i filmen, jo mer dystert blir dette. Digger den sorte atmosfæren som kommer tilsyne når filmen kommer mer mot slutten. Da får guttene se mer av alvoret som kommer til overflaten. De vet ikke helt hva de er med på, men de forsøker å følge ordre og forsvare broen med alle midler. Guttene snakker om hvem som er feig.

Mot slutten sitter jeg nærmest hypnotisert å ser på filmen. Det filmen klarer å stille opp med av spenning er svært solid. Det er noe med det øyeblikket når vi hører at de allierte kommer langt borte fra og når vi ser panservognene komme, så skjønner vi hva guttene egentlig er med på. Og alvoret blir mer og mer tynget i filmen, uten at jeg skal avsløre hva som egentlig skjer på slutten, annet enn at dette er en sterk forestilling med mye å spille på. Synes også filmen fremstrå som meget tidløs og er god på å få frem krigens bakside.

Konklusjon
Denne antikrigsfilmen fra Tyskland tok meg med storm. Liker hvordan filmen dykker inn i psyken til guttene etterhvert i det de møter krigen helt uforberedt. Og det er stor kontrast fra begynnelsen som starter med det trygge til krigens terror setter inn. Selve krigsscenene er også meget gjennomførte når de gjelder både effekter og filmteknikk. Liker også den sparsomme bruken av musikk i filmen. Det gir en ekstra dimensjon at det er fokus på det vi ser og hører istedet og det vi er i ferd med å møte. Liker spesielt scenene når guttene begynner å vokte broen og vi får se tyske soldater trekke seg tilbake i stor hastighet. Da skjønner vi hva som er på vei, men guttene er ikke klar over hva som egentlig foregår. Men uansett er dette en speisellt godt gjennomført krigsfilm som står sterkt også i dag i all sin tidløshet og forteller en glemt historie fra krigens dager.