( - )

Vi følger et hus der flere lever i forskjellige tider. Noe har skjedd med huset og de som lever i huset blir påvirket av å bo der av en forbannelse fra fortiden. Når en skapning dør i vrede, hviler det en forbannelse over dødsstedet. Hvis noen kommer i kontakt med forbannelsen, vil de dø og en ny forbannelse skapes...

Dette er den første filmen i Ju On-serien som senere ble til The Grudge. Filmen er blitt veldig kjent og viderefører litt av de samme tingene som Ringu hadde, og The Grudge (eller Ju On) ble også et fenomen den også med remake i selveste Hollywood. Med andre ord ligger mye til rette for at filmen ble den hitten som førte til at Ju On ble en elsket filmserie med mange oppfølgere.

Vi får se en gutt i begynnelsen av filmen som virker noe koselig, men da han klarer å imitere en katt med munnen bak ryggen til en voksen mann, skjønner vi at noe creepy er på gang. Dette er den første skikkelig småskumle scenen i filmen. Det er mange veldig skumle scener i filmen, og de er mest i samsvar mellom lyd og mørke. Og gjerne i små rom som loft eller skap. Og når man møter på den skumle lille gutten, da har man ikke så mye sjanse. Han er meget skummel i mørket og ser ganske overnaturlig, skremmende ut på en måte som bare barn kan være på film.

Regien er ved Takashi Shimizu som gjør sin første store asiatiske hit. Filmen er ikke kronologisk fortalt og hopper mye frem og tilbake i tid. Det betyr at man må pusle sammen det som skjer selv i hodet. Filmen er filmet i 4:3, og filmingen føles ganske dokumentarisk laget uten for mye filter på resultatet. Det er litt TV-format på filmen og det er fordi den skal passe inn på TV-ene i Japan fra denne tiden.

Regissøren er utrolig dyktig på å skape stor skrekk med enkle midler. Filmen bygger opp til alt det skumle som skal skje og vi vet ikke hva som skjer i starten. Underveis får vi bare mange smakebiter av hva som egentlig foregår og etter hvert får vi vite mer og mer av hva som egentlig foregår gjennom det vi observerer. Grudgelyden er med i filmen og den er meget karakteristisk i blanding mellom en rap og en strupelyd som uttaler en vibrerende ‘e‘. Den er laget av regissøren selv og er en veldig skummel lyd.

Filmen går fra det reint hverdagslige og trege til å plutselig bli supernifs i mange overraskende skremmescener som ofte dukker opp fra intet. Og det er det som er så kult med filmen, at man kan aldri føle seg trygg på når skrekken inntreffer. Du får en ikonisk scene når en dame kommer kravlende ned trappen. Dette minner litt om den klassiske skrekkscenen fra Exorcisten, bare med en ny vri som er superfreaky.

Konklusjon
Filmen er mer skummel enn jeg trodde på forhånd. Det hele utløser en veldig kul atmosfære. Du får mye god skrekkfilmfølelse av å se Ju On. Det er imponerende å se hvor mye filmskaperne har fått til med enkle midler. Undertegnede ble ganske entusiastisk for det filmen klarte å prestere, så får det heller være at ikke selve bildekvaliteten på DVD-en var så mye å rope hurra for. Slutten er også noe brå, men alt i alt likte jeg dette første møtet med den japanske The Grudge, som var langt skumlere enn først antatt og særlig når det hele bygger seg opp fra nærmest ingenting. Derfor ruller jeg en forsiktig femmer og gleder meg til neste film i rekken.