( - )

Tim Morris er en mann i 50-årene som har blitt dumpet av kona si til fordel for en yngre kar. Han drar derfor på en blind-date med en jente som heter Melissa. Hun viser seg å være ekstremt rar og alt annet enn det Tim ser etter, og han drar fra den daten med knekt fot og ønsker om aldri å treffe Melissa igjen. Tre måneder senere skal Tim ut å fly og møter på en vakker dame som også heter Melissa. Hun er alt Tim ser etter og 'mere' til. De to er rett og slett som skapt for hverandre. Men hun drar selvsagt avgårde i all hast med et annet fly enn Tim, men de avtaler at de må møtes senere. Litt etter får Tim tekstmelding fra Melissa og blir veldig glad. De avtaler å dra på tur sammen, men da de møttes på ferien, viser det seg at det rett og slett er feil Melissa han har dratt på tur med. Nå er han 'stuck' med Missy, som hun kaller seg, og det blir en reise som forandrer livet hans for all tid...

Netflix skjemmer oss ikke bort med gode egenlagde komedier. Jeg har rett og slett til gjengjeld å se en som jeg synes var særlig artig eller god. Og denne gangen har de gått for en meget billig variant av humor i det drøyeste laget som fremste våpen. Det vil si humor som bare dreier seg om sex eller andre underbukserelaterte vitser. Undertegnede liker komedier, og kan synes at noen drøye komedier er litt moro, og skal innrømme at en del av poengene i filmen er lattervekkende, men sleit litt med at ting ble for krampaktig drøyt, på en måte jeg gjennomskuer bare er ment for å selge inn filmen til unge tittere.

‘The wrong Missy’ er en direkte sjarmløs fortelling om en ung kvinne som er mer slitsom enn den mest innbitte Paradise Hotell-deltaker og med en seksualmoral som er slappere enn Hugh Hefners. Og denne rollefiguren blir ok spilt av Lauren Lapkus, som får frem det horrible i rollefiguren på en passe vulgær måte. Og for å selge dette inn skikkelig er David Spade plassert i den andre hovedrollen, som den mer vanlige mannen som man skal relatere seg til. Med andre ord: Den andre ytterligheten. Men der Tim Morris er alt annet enn spenstig, er Missy det mest pinlige tilskuddet komedier har avlet siden Cristabel Abbott i Paris Hiltons skikkelse i en sammenlignbar film i ‘The Hottie & the Nottie’ fra 2008. Begge filmene er like billig i humoren, men tror kanskje ‘The Wrong Missy’ faktisk har et bedre rykte hos kritikerne enn Hiltons hatede komedie.

Men til tross for at ‘The Wrong Missy’ ikke er en toppkomedie på noe plan og serverer mye vulgære og pinlige vitser på løpende bånd, har filmen noe ved seg som får deg til å le. Noen vil kanskje kalle dette helt lavmål, men det er i alle fall humor på et primitivt plan og noe den som liker drøy humor vil omfavne ganske greit. Så med andre ord er dette noe den mer kresne og sære filmtitter muligens vil hate eller avsky. For min del verken hatet eller elsket jeg filmen. Synes den fikk meg til å le, men jeg er muligens litt lettledd og liker nok komedier litt mer enn den vanlige filmtitter, så kanskje har jeg en for god innstilling til komedier generelt sett og forventer ikke så mye av den for at den skal innfri.

Jeg ser for meg at manusforfatterne sikkert har hatt det mer gøy på jobb enn kritikerne som ser dette. Det fordi humoren er laget for å være drøyest mulig. Vi snakker alt fra trekantsex, fyllerør, banning og til og med en dose hypnose. Filmen er også veldig gjennomskuelig og vi vet veldig godt i en hver scene hvordan dette kommer til å utarte seg, særlig når man lærer kodeksen at dette skal alltid i verst tenkelige gate til en hver tid. Selv slutten er også i den gaten, til tross for at den faktisk er veldig standard den også på den mest kjedelige og klisjemessige måten som finnes. Men heldigvis er veien til slutten, ‘bedre’ og mer morsom enn selve enden på visen. Dette blir omtrent som å se en mindre spenstig versjon av ‘Hot Tub Time Machine’, bare at det er kvinnen som er mest drøy og ikke mennene.

Reint filmteknisk er filmen helt streit. Regissør Tyler Spindel lager en film der det er de pinlige morsomhetene som står i fokus, heller enn det filmkunstneriske og den gode måten å fortelle historien på. Alt er med andre ord ganske standard fortalt med ingen nye eller fiffige fortellergrep. Med andre ord minner dette mer om en rekke komedier som er i samme sko rundt i det middelmådige mengdeområdet i komiland. Jeg tror også filmen kunne vært hevet noe med bedre presentasjon, men det hadde også krevd en del mer rafinerte vitser eller mer gjennomført manusarbeid, for å få filmen på en humorklassikerkjøl.

Konklusjon
Alt i alt er dette helt ok skuring. Manuset og plottet er meget tynt som et løvblad, men føles likevel billig nok til å slippe unna med folkelig stempel hos den jevne filmtitter som liker rølp bedre enn kunst. Reint moralsk var ikke dette stort å rope hurra for på noe vis og filmen er direkte pinlig til tider, men selv om dette aldri nok var ment på meg som landingsfelt, så må jeg si at filmen var bedre enn først fryktet, og da mener jeg bare reint lattervekkende og ikke kvaliteten på filmen. Det er mye rart man kan le av og dette er ikke det aller verste, men sliter litt når jeg skal sette terningkast på filmen. Det fordi den lattermessig stod til en treer, men ellers leverte på et lavere plan som helhetlig filmverk. Men jeg lar lattertvilen komme filmen til gode, gir filmen en svak treer og en anbefaling til deg som har lest dette og ikke synes det virker direkte avskrekkende.