Film: Indochine (1992)
Aldersgrense: 15 år
Kategori: Drama, Romantikk
Land: Frankrike
Regi: Régis Wargnier
Spilletid: 148 min
Mediarating: 4.4 av 6
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Andre kritikkratinger fra media:
Klikk eller trykk for å vise kritikker (21 kritikker)
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Anmeldelsen:
Solid fransktalende drama fra Østen
Publisert: [ 12. Oktober 2020 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Ingress: Filmen begynner rolig i et sossietesmiljø i Indo-Kina. Talen i filmen er fransk. Vi får se at de rike styrer mye av det som skjer. Eliane er rik og opptatt av kunst. Det misbrukes opium. Det oppstår kjærlighet mellom en ung kjekk marinesoldat og den og den middelaldrende Eliane. Men det blir ikke lett når hennes datter blir forelsket i samme mann. Det kommer litt action når gummiarbeiderne nekter å arbeide og noen setter fyr på huset med gummien i. Og en eldre innfødt religiøs blir drept samtidig. Alt dette byr på mange utfordringer for de involverte... |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Anmeldelse: Filmen føles både sterk og engasjerende hele veien. Alt har et behagelig tempo og føles ikke så langt som et kvalitetsrikt drama. Du får en historie som foregår over en god tidsperiode. Vi får en historie om hva man må ofre for kjærligheten. Det er noen tvister underveis som gjør at filmen stadig tar nye vendinger. Og det er ikke alltid at det er de samme folka i fokus som i starten. Det at man byttes på hvem man følger og som er i fokus, føles ganske friskt. Filmen er vakkert fortalt og har en medrivende kjærlighetshistorie. Regien er ved Régis Wargnier som gjør en flott innsats med denne filmen. Alt er solid fotografert med mye helhetlig komposisjon i bildet. Både farger og scenografi har et fint samspill som gjennom filteret på filmen får det hele til å gløde på en helhetlig måte. Dette fremstår som en storproduksjon i samme skala som de store, klassiske dramaene. Filmmusikken er også med på å skape den rette stemningen og får oss både i riktig humør og sinnsstemning for å bli grepet av filmen og historien som fortelles. Musikken er både dramatisk og storslått med mektige toner fra symfoniorkester. Indochine vant Oscar for beste fremmedspråklige film og det merkes på den at den har en del kvaliteter. Naturen i filmen blir mer og mer slående vakker og filmen skildrer etter hvert slående hva Indo-Kina har å by på. Historien i filmen er ganske engasjerende og det er virkelig spennende å se hvordan dette slutter. Og når både filmen ser bra ut og oppleves som en storfilm, er det bare å lene seg tilbake og la seg underholde. Konklusjon |