Tyrkiske Cahit har mistet troen på livet og ser ingen annen løsning på problemene sine enn å ty til alkohol, dop og selvmord. Vi møter ham på sykehuset etter et mislykket selvmordsforsøk. Der treffer han tjue år gamle Sibel. Hun bor i Hamburg med sine tyrkiske foreldre. Hennes foreldre er strengt religiøse og krever at datteren skal oppføre seg som en anstendig muslimsk kvinne. I rein desperasjonen prøver Sibel å ta livet av seg. Sibel ønsker å leve livet som alle andre normale ungdommer. Hun drømmer om nattklubber, hemningsløs og uforpliktende sex og gjensidig kjærlighet. For å slippe unna foreldrene vil hun inngå et proformaekteskap med Cahit...

Dette er et drama med noen bekmørke, komiske undertoner. Det hele har en troverdig historie om kulturkollisjon, lengsel og kjærlighet. Filmen vant gullbjørnen i filmfestivalen i Berlin. Filmen har mye gravalvor og er både sterk, morsom og engasjerende. Det er sterkt å se folk forsøke å ta selvmord fordi de ikke fikser det livet de lever. Og her får du se to vidt forskjellige skjebner som finner sammen. Hun kutter seg i hovedpulsåren for at han skal ta henne på alvor. Hun vil leve livet slik hun ønsker og ikke slik familien ønsker for henne. Han er en som gir blaffen i alt og har nesten gitt totalt opp. Om han blir banket så gjør det ham ikke noe.

Musikken minner tidvis om den man finner på slutten av 1960-tallet The Doors og lignende, men så er det også friske innslag av tyrkisk folkemusikk. Digger de små fiffige sanginnslagene med tyrkisk sang og musikk, som kommer mellom hvert avsnitt i filmen. En del av klippingen i filmen er ganske kult utført med forskjellige teknikker som 'slow motion' overganger og andre mer rå klipp med musikken som rytme i klippingen. Du får også emosjonell musikk.

Det er en usedvanlig spesiell historie og handling i filmen. Filmen er så fandenivoldsk annerledes og skiller seg godt ut i mengden. Filmen har en så 'gi blaffen'-følelse til alt som folk tar veldig seriøst. Vi følger tre fuckups som bare lever livet og driter i konsekvenser av det de gjør. Det er nesten som de er tenåringer som ikke har vokst opp, men i voksne kropper. Du får noen heftige sexscener og en del kule dansesekvenser, partyscener og lignende.

Filmen har veldig gode frontskuespillere. Hovedrollen er ganske yndig og har en kul tilstedeværelse og sjarme. Det samme kan sies om den mannlige hovedrollen i filmen. Jeg liker utviklingen i filmen. Som filmens tittel antyder så går han mot veggen. De er begge helt utilregnelig. Hun prøver på selvmord når ting går henne imot, setter seg selv i en klemme og lever i en løgn for familien sin. Hun oppfører seg som en komplett idiot og opplever mye voldsomt i livet og er samtidig nærmest helt likegyldig til det. Hun er en svært selvdestruktiv ung kvinne, og litt av en type.

Konklusjon
Filmen er som et fyrverkeri til tider, men har også en del vonde scener innimellom. Med andre ord er det veldig alvorlige undertoner i filmen som begynner med alvor og blir mer og mer dramatisk utover i filmen. Filmen er ikke akkurat veldig lystig og vi får se at ting får konsekvenser etter hvert. Filmen gjorde sterkt inntrykk på meg og er en solid film i alle ledd. Regissør Fatih Akin leverer en superfilm, men har også laget andre sterke filmer som jeg ble nysgjerrig på etter å ha sett denne. Men mer fandenivoldsk film enn Mot veggen skal man lete lenge etter. Den byr på litt av et register av 'fuck ups' og konsekvenser. Blandingen og pakken er svært særegen på en måte du sjelden ser maken til.