Vi møter overklassegutten Ollie som blir forelsket i Jenny, selv om hun kommer fra en fattig familie. Han studerer juss på Harvard og hun studerer klassisk musikk og kunst på det langt mindre prestisjetunge Radcliffe. Men til tross for disse enorme forskjellene, går det mot bryllup. Vi får også se at familien hans med faren i spissen, prøver å unngå at sønnen gifter seg, det gjør at far og sønn får et mer og mer anspent forhold seg i mellom. Det er duket for litt av et drama når overklassegutten møter den pene fattigpiken...

Filmen er basert på Erich Segals roman Love Story. I starten får vi malt et bilde av rollefigurene. Han spiller hockey og er litt av en råtass som legger an på Jenny. Digger at hun spiller hard to get og kjører hardt på girlpower. Det er kjekt å se filmer med jenter som ikke liker de gamle mannsidealene som er ganske så annerledes enn dagens oppdaterte måter å ‘behandle’ jenter på.

Men filmen spiller litt på klisjeer som at gutter alltid slåss og leke tøffe. Og det blir også noen klisjeer i kjærlighetsdramaet også. Det første kysset er dog ikke like romantisk da hun ikke annerkjenner det. Han sier i starten at hun likte Mozart, Bach, Beatles og ham. Det populære filmsitatet ‘Love means never having to say you're sorry’, kommer fra filmen. Og i starten er det mye frem og tilbake og hun er ikke like på som ham. Men så blir det gjengjeldt når hun begynner å bry seg om han.

Det er mye samtaler, turbulens og uoverstemmelser mellom det unge paret. Det hele fortoner seg innimellom som verbal volleyball. Det blir også mye trauste innslag fra sosietetsmiljøet rundt paret i alt fra innslag av eldre sportsbiler til den snobbete eldre faren til Ollie. Det lages engler i sneen i en musikk og scene som bringer minner litt om sluttscenen i Tre nøtter til Askepott. Og det kan legges til at filmkomponisten Francis Lai vant Oscar for beste originalmusikk for lydsporet i filmen. Thememusikken er laget med piano og er klassisk utført, det er også en egen strykertheme i de forelskelsesscenene.

Liker en del av hurmoren i filmen som stort sett går ut over mannen som den dumme. Dialogen er også passe frisk og artig. Det er dog ikke mye driv i filmen. Hovedrollefiguren er heller ikke særlig spennende å følge. Han er alt for innbitt og har ikke særlig mye sjarme. Det føles litt klisjeaktig når han blir ‘fattig’ for å bevise sin kjærlighet. Du får en en passe klassisk slutt, men i det store og det hele er dette ikke den aller beste filmen. Skuespiller Ryan O'Neal har heller ikke nok sjarme til å briljere nok i filmen og ikke er han særlig sympatisk heller og oppfører seg som en bortskjemt drittunge. O'Neal har heller ikke mye å spille med, med stort sett veldig få forskjellige ansiktsuttrykk. Ali MacGraw har dog en snill rollefigur å jobbe med, men er ikke så veldig solid i sin rolle heller.

Konklusjon
Filmen er best i begynnelsen, for etterhvert går man litt lei all surmulingen mellom dette snåle paret som virker å være konstant misfornøyd med hverandre, men ender opp med å være sammen likevel. Og han er den verste kranglefanten av dem alle og fremstår som veldig selvgod mann jevnt over. Og når filmen også avslører at jenta dør allerede 20 sekunder inn i filmen, blir også mye av dramatikken i filmen lagt død og det er fint lite overraskelser som ligger på lur. Jeg øyner at dette sikkert har vært en film som dro folk til kinoene på begynnelsen av 1970-tallet, men filmen har falmet litt i årenes løp. Filmen får dog en hel ok firer og en anbefaling om du trenger noe mer traust og trist romantikk å se, eller bare å gi filmen et nostalgisk gjensyn.