Alt starter i 1982. Norman Bates arbeider ved Bates Motel og lever sammen med det bevarte liket av Emma Spool, som vi ble forklart at var den virkelige moren til Norman Bates fra forrige kapittel. Fru Spool har vært sporløs borte i over en måned og det bekymrer både politiet og Normans tidligere sjef. Og når en ung nonne som ligner på Bates første offer ankommer motellet er det fare på ferde. Og når mordene begynner å skje, blir det nok en gang bloddryppende tilstander på Bates Motell...

Filmen åpner med en nonne som faller i døden i et klokketårn og en ung kvinne med lyst hår som rømmer fra nonneklosteret som følge av dette. Hun blir plukket opp av en rocka ungdom i bil. Denne nonnen ligner på Marion Crane, første offer, fra Hitchcocks film. Filmen setter standarden fra første stund i en ganske annerledes film enn de foregående.

Anthony Perkins er nok en gang tilbake i tredje film. Synes det er rart at Anthony Perkins spiller rollen sin på mye kvikkere og mindre dramatisk vis i denne filmen. Det gjør at jeg føler han går litt ut av rollefiguren og endrer for mye på hvordan Norman Bates fremstår og han føles litt mer ut av rolle. Her forelsker Norman Bates seg til og med og du får en merkelig psycho-blanding med forholdet til moren som selvsagt kommer mellom Norman Bates og kjærligheten.

Føler ikke denne filmen har like mye å spille på. Filmen lider av det at den er litt overdramatisert en del stunder. Selv musikken er alt for lite følelsesmsessig formidlet. Filmen virker både lysere og mer fargesprakende enn de foregående filmene. Det bølger også litt mer frem og tilbake med hva som er tilfelle. Og denne tredeje filmen skiller seg mer ut. Den har ikke et klart mordmysterium som de andre filmene og i tredje avsnitt fortelles ting mer fra Norman Bates perspektiv og handlingen er mer opp i dagen uten den helt store mystikken.

Filmen var en økonomisk fiasko, og den laveste innbringende filmen i Psycho-franchisen. Akkurat det kan jeg nesten skjønne litt, fordi filmen ikke klarer å prege meg nok. Med andre ord er dette mer gjennomsnittlig enn forgjengerne. Men likevel oser det mer 1980-tall over denne filmen enn den forrige. Her får du alt fra frissyrene, musikken og fargene som viser oss at vi virkelig er på 80-tallet.

Etter hvert får du noe mer blod og slasherscener i en film som føles mer som handling satt etter hverandre. Volden og drapsscenene er mer grafiske her enn de foregående filmene. Det gjør at dette fremstår som mer voldsomt. Du får også litt bar hud i filmen, som det ofte forekommer i slasherfilmer. Slutten på filmen er dog mer voldsom og mer interessant enn resten av filmen. Den er mer voldelig og intens på et mer skrekkmessig plan enn de andre filmene som er mer skrekkthrillere. Og selve slutten står bra til tittelen på filmen.

Konklusjon
Om du likte de andre Psycho-filmene er det ikke sikkert du vil omfavne tredje omgang, men kanskje du vil det om du er litt over gjennomsnittet opptatt av slashere. For undertegnedes del, var dette verken fugl eller fisk og lett forglemmelig underholdning. Det gjør at jeg ikke ruller mer enn en treer på terningen, for en film som er regissert av Anthony Perkins, som også spiller hovedrollen. Perkins har virkelig fått til å skape en annerledes film, men om det er til det bedre, er det opp til deg å bedømme. Jeg kan bare si at filmen har mer fokus på selve drapshandlingen mer enn å skape en atmosfære og det å fortelle en historie.