( - )

Filmen starter med at en rekke vakre unge kvinner blir drept. Det er en massemorder på ferde som dreper alt som han ikke er fornøyd med. Men lite vet han at han skal møte en make som deler alle hans lyster og litt til. Mannen heter Joe og er innehaver av en striptease-bar, og hun heter Kate. Det oppstår blodig romantikk med første stikk mellom de to som har litt mer felles enn de hadde trodd på forhånd....

Dette er en utradisjonell slasherfilm. Den er veldig romantisk på et svært lite tradisjonelt vis med mye humor som kraft sammen med de mange mordene i filmen. En av scenene i begynnelsen er også laget som en stor 'tribute' til Hitchcocks Psycho. Bare at denne gangen får vi se mordet i farger og med rødt istedet for blod av sjokoladesaus.

Filmen underholder bra fra første stund med en mørk komisk vri på materialet som virkelig lever opp til navnet på filmen. Alt er også direkte morsom i måten den psycho massemorderen dreper sine kjærester for bagateller som at de liker druer. Og selvsagt finner psychoen i begynnelsen sitt motstykke som er like skrudd til og liker de samme tingene som ham og til og med deler hans lyst for å drepe alle som ikke passer inn i kjærligheten.

Det er mange episke poenger i filmen som da han møter en collegejente som vil ha seg med ham. Hun spør om han har ‘Coke’ og han tror hun mener Coca Cola og når hun spør om han skal ta henne først, så missforstår han med at han tror hun mener han skal drepe henne. Det er også sykt og moro med giften i drinken som er så overdrevent mye at det knapt er fuktighet igjen i drinken.

Dette er en b-film med sjarme og ironisk distanse til materialet den presenterer. Humoren er kul og bra gjennomført i filmen. Det er mange snodige og absurde samtaler igjennom filmen med det psycho paret som er i samme gaten som de i Addams Family, bare i en mer voksen film. Det blir også en del vakre barbrystede og lettkledde damer i filmen, noe som ofte er et sikkert tegn på at du har med en ekte b-film å gjøre. Men b-filmer er også filmer og ofte veldig underholdende i all sin enkelhet. I alle fall de filmene som klarer å utnytte filmmediet til det fulle på underholdende kreativt vis.

Musikken er også noe for seg selv og er svært enkelt skapt med en synthesizer, men på en måte som skaper stemninger, både komisk og spenningsmessig. Thememusikken er også herlig lystig og passer som hånd i hanske sammen med resten av fealingen på filmen og det den presenterer. Dette er en litt uvanlig grøsser som er mye mer komisk enn grøssende. Det vil si at du skal være veldig redd for blod om dette skal være skummelt i min bok. Det er også komiske undertoner i stort sett alt som foretar seg i en hver scene.

Den unge kvinnen i front ligner litt på en versjon av rødtoppen Molly Ringwald, men langt fra så god skuespiller og også mindre karismatisk på skjermen. Skuespillet er med andre ord ikke filmens styrke, men det den ikke har i skuespillerferdigheter, tar den igjen på humor og sjarme. En del av kjærlighetsscenene er gjort sport i at de skal være så uromantiske som mulig. Vi snakker blodsprut på kroppen i det de kysser og et mord rett før han spør om de skal gifte seg. Og presten klarer ikke å ha mer enn ett navn i hodet og det er med det et mysterium hvordan de kom seg igjennom vielsen.

Konklusjon
Konseptet er jo veldig enkelt i filmen, og det blir filmens store styrke når den klarer å utnytte det maksimalt og samtidig litt av filmens svakhet mot slutten, når filmen begynner å gå litt tom for energi og nye humormomenter. Det er en veldig gladstemning igjennom hele filmen med up-tempo-musikk og masser av humor for å uskadeliggjøre alt det makabre som presenteres i handlingen. Filmen tøyser også med seg selv som film mot slutten og har referanser til en del skrekkfilmverk. Men i det store og det hele fungerer dette overraskende bra til en slik b-film å være. Jeg ler og koser meg, til tross for at filmens handling er ganske mørk. Men stilen og presentasjonen er skapt med en god del galgenhumor og humor ut av seriemorderromantikk i en så lystig kombinasjon som mulig.