( - )

Filmen åpner med kornåkrene som vaier i vinden til flott fiolinmusikk av en liten gutt. Men så kommer noen gutter og banker opp den lille gutten. De flytter fra stedet på grunn av de slemme guttene. Det viser seg raskt at gutten har lag med musikk og når han var liten hadde han en drøm om å skape musikk som kunne åpne menneskers hjerte. Når han var 14 år skulle han opptre i VM for unge solister, men samme dag blir moren hans overkjørt og dør. I nåtiden kollapser Daniel Daréus på scenen som dirigent for et fornemt symfoniorkester. Han har fått hjerteinfarkt og må derfor roe ned. Legen gir ham ikke mye håp. Han reiser derfor til sin barndomsby. Og gjennom den kjente dirigenten får vi et møte med folkene som bor i barndomsbyen hans og ser alt gjennom hans bemerkninger.

I den vesle barndomsbyen blir Daniel kjent med alle de som bor der. Det er litt av et arsenal av folketyper. Hovedpersonen møter den trangsynte presten, den psykisk utviklingshemmede, han som plager sin kone, den liberale prestekonen, den pene butikkdamen som smiler til alt og alle og samt tanten som bekymrer seg for moralen i bygden. Filmen har mye sjarme og føles ganske ‘bygdete’ med mye motsetninger i beskrivelsene av folkene. Vi får også se at dirigenten Daniel prøver å løse opp i den ellers så anstrengte og låste stemningen i bygden og kommer som et friskt pust inn i det lokale koret. Det blir en vekkelse i koret, når Daniel dirigerer og alle får tro på seg selv og tar vare på de rundt en gjennom sangen.

Denne filmen er herlig å se. Liker hvordan handlingen, innholdet og sjarmen bygger opp på svært menneskelig vis. Det gjør at det er svært vanskelig å mislike filmen. I tillegg er også fotoarbeidet ganske vellykket med svensk bondelandsvakkerhet med på kjøpet. Det er også veldig gode verdier i filmen, og selv om det taes opp mange tabu emner i blandingen, så balanseres ting på rett måte.

Og det blir det en virkelig folkelig film av så det ‘koster’ etter. Det blir også en del humor ut av alvorlige emner, men folkene reagerer rett og da føles alt innafor. Det gjør at filmen blir mer herlig enn vemmelig, men selv om filmen er ganske fin, så kan også slutten oppleves som litt trist, men også vakker på et vis.

Filmen er bygget opp som et drama men med menneskelige verdier og musikk i sentrum. Vi får se hvordan et kor kan gjøre forskjell med positive ringvirkninger utover hele bygden. Selve filmen viser også dobbeltmoral hos presten selv som viser at selv de som er moralens høye voktere, bare er mennesker de også.

Det gjør også at vi heier ekstra på dirigenten og hans hjertevarme oppførsel. Og underveis i filmen blir det flere oppgjør med slemme holdninger, dobbeltmoral, mobbing, vold og annet vondt i bygden. Musikken er også meget god den også og Gabriellas sang er helt himmelsk å oppleve med koret.

Regien er ved Kay Pollak, og han er en moden regissør som regisserte for film og TV allerede på 1970-tallet. Han har med dette laget sin beste film i karrieren, og det etter et opphold i filmskapingen på 18 år. Dette sitter som et skudd. Regi, foto og innhold flyter sammen og føles som balsam for sjelen.

Skuespillet er også svært solid. I front er Michael Nyqvist en bauta som preger filmen med sin troverdige fremstilling av den karismatiske dirigenten som alltid tar rommet. Også de andre skuespillerne skinner og Pollak får frem det beste i hver og en av dem, og det viktigste av alt er at man tror på dem og alvoret og sjarmen de serverer i denne flotte ‘korforestillignen’.

Konklusjon
Det er ikke rart at denne filmen ble nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film. Det er en bragd i seg selv å klare det, akkurat som Norges egen ‘Søndagsengler’, som er litt lignende, men er ikke er like folkelig, og med mer kjærlighet. Det er mye følelser i sving i filmen og det er det jeg elsker ved filmen. At den før en engasjert på et høyere plan.

Og selv om filmen ikke er et revolusjonerende filmverk eller veldig original, så er den tvers gjennom menneskelig og gripende. Og slutten er meget altoppslukende og tvers igjennom fin og vakker, på en måte som minner litt om slutten på Gladiatoren. Med andre ord er dette en film som rørte meg å se på flere måter. Derfor slåt jeg på stortrommen med en sekser på terningen.