( + )

Vi følger den velstående, unge advokaten Newland Archer. Han er forlovet med May Welland og ønsker å gifte seg raskt, men så treffer han Mays kusine, Grevinne Olenska, fra Europa, som har reist fra sin mann. Dette møtet skaper uventede romantiske forstyrrelser. Her får vi hele historien om hvordan Newland Archer møter kjærligheten og hvordan han takler å ha to stykker han holder kjær...

Alt begynner på 1870-tallet i New York City. På scenen står en operasangerinne, men i salen får vi heller se menn som speider etter yndige damer i publikum istedet. Og den ene mannen tar mot til seg og går opp til viptribunen der han faktisk er forlovet med den ene kvinnen og den andre har han lekt med i barndommen. Og dette er utgangspunktet for filmen, nemlig et trekantdrama om kjærlighet i kostymedramasegmentet.

Dette er en mindre kjent film regissert av Martin Scorsese. Den floppet på kino og har i ettertid blitt glemt av allmennheten. Filmen er basert på en bok av Edith Wharton, men selv om boken er en klassiker har ikke filmen samme driven. Likevel er ikke dette noen dårlig film av den grunn. Til det er den alt for vellaget, men det er bare det at historien som fortelles ikke er den mest spenstige og manuset kunne med fordel ha vært bedre skrevet for film. Og filmens innhold blir for tradisjonelt som om du har opplevd det før i andre variasjoner.

Fotoet er storslagent og den kunstneriske kvaliteten i dramaet er det nesten Kubrick-kvalitet over. Alt føles veldig omfattende skildret med mye fiffige kulisser, rekvisitter og scenografi som gjør bildet til en fryd å se på. Kameravinkler er også varierte og leker med innholdet til en hver tid slik at filmen blir seende interessant ut. Liker at dette kostymedramaet er overlesset med klasse, overdådige sett og tidsriktige detaljer. Det er med andre ord lett å kjenne igjen Scorseses særegne stil. Det er også en sarkastisk tone i replikkvekslingen som er med på å løfte filmen noe.

Det blir mye brevveksling med den ettertraktede advokaten Archer og de blir gjengitt med kvinnenes stemmer i tillegg til fortellerstemmen som også er med på å prege filmens driv. Daniel Day-Lewis gjør en strålende i hovedrollen og går inn i sin rolle med liv og lyst som han pleier og mestrer rollen som må ta store veivalg om kjærlighetens uransakelige veier. Ellers er Winona Ryder ikke like solid, men gjør en helt ok rolle, men ikke like troverdig i sin rolletolkning. Da er Michelle Pfeiffer en del bedre og hun danner et interessant tredje part i kjærlighetsdramaet. Men selv om skuespillerne gjør sitt, så blir ikke filmen interessant nok som miljøskildring.

Konklusjon
Alt i alt er dette en flott estetisk film, men historien hangler mer enn filmfortellergrepene. Det gjør at dette blir for tradisjonelt reint innholdsmessig. Med andre ord er dette som å se på et elegant postkort med litt for forutsigbart tekstlig formulering. Det gjør at filmen føles mer traust og tungrodd enn den føles direkte vellykket. Og dette er nok grunnen til at filmen ikke gjorde det så bra på kino, men som en fan av Scorsese er dette ingen dårlig film, bare en film med mye kjærlighet i det kunstneriske og med innovativ klipping som gjør at jeg blir litt trist for at ikke manuset er med på notene og dette føltes litt spedt til å basere en film på, og da særlig en så lang film på nesten 2 og en halv time. Det gjør at jeg faktisk kjeder meg litt underveis, men klarer likevel ikke å gi filmen dårligere enn en firer på terningen og en meget sterk en i så måte, fordi jeg elsker mye av det Scorsese har gjort med filmen, og fordi filmen blir løftet opp av all sin simpelhet av det tvers igjennom profesjonelle filmhåndverket.