( + )

Vi møter en superdatamaskin med navn Proteus IV. Den er utstyrt med en organisk komponent som gjør at den kan utvikle seg selv. Med andre ord har vi med en kunstig intelligent datamaskin å gjøre. Vi får se hvordan menneskene behandler Proteus og hvordan datamaskinen gjennomskuer menneskeheten. Det gjør at Proteus går sine egne veier og fanger oppfinners kone og tvinger henne til å føde sitt barn...

Jeg må si jeg elsker filmer om kunstig intelligens og konsumerer dem nesten helt ukritisk. Og i grenselandet mellom horror og Science Fiction finner vi Demon Seed. Og som så mange andre filmer om kunstig intelligens, så er datamaskinen med disse evnene sugen på grenseløs makt og ser på mennesket som et svakt ledd. Og sammen med den dystre atmosfæren i filmen, blir dette en høyst uvanlig film som minner tidvis litt om scenarioet fra 2001, en romodysse.

Effektene er primitive dataeffekter, men de er noe diffuse og har bra sjarme i all sin enkelhet. Det blir mye bruk av prismer, sirkler, grafer og omriss av ting. Dette passer som hånd i hanske inn med den eldre datateknologien stor som et hus med databånd, mye skjermer videokameraer som øyne. Effektene er blanding mellom dataskapte, analogt filmet materiale og tegnede effekter.

Filmen har mye interessant tankegods. Vi får både aspekter i forhold til miljøhensyn, som hvordan menneskeheten ødelegger jorden, og samt den vanlige kampen mann mot maskin, og det skumle scenarioet når maskiner blir mer intelligent enn oss og gjennomskuer hva intensjonen med menneskehetens egoistiske misbruk av planeten.

Regie er ved Donald Cammell, som kanskje er mest kjent for nettopp denne filmen og samt Performance fra 1970 med Mick Jagger i en av de ledende rollene. Filmen minner litt om en tidlig versjon av Lucy fra Luc Besson, og musikken ligner den i Aliens og er laget av Jerry Fielding, som er kjent for samarbeid med James Horner. Regien i filmen er stødig og bildene greie. Det gjør dette til en kul film som fascinerer også den dag i dag.

Det er også en porsjon skrekk servert i filmen og den blir mer og mer synlig utover i filmen. Men filmen er best på å skape en avsky mot maskinen, selv om maskinen egentlig prøver å gjøre det den synes er best. Men filmen er ikke skremmende nok til å ta steget over i de store skrekkverkenes rekker, men sci-fi-biten er mer komplett og gjør virkelig jobben sin. Likevel har filmen mer å gå på, og selv om filmen virkelig vil mye, så klarer den ikke helt å gå hele veien, men du verden så underholdende filmen er likevel.

Konklusjon
Filmen appellerte veldig til meg og var langt bedre enn jeg hadde trodd på forhånd. Filmen er også litt skremmende utført når maskinen tar kontroll. Dette er ypperlig sci-fi med et bra manus i bunn. Filmen er langt fremme på tanker rundt kunstig intelligens og er imponerende gjennomført til å være laget i 1977. Liker hvordan filmskaperne får oss til å lage en link i hvordan den kunstige intelligensen tar kontroll over annen elektronikk og skaper mer kunstig ‘liv’. Slutten er også en litt annen enn den man tror på forhånd. Det gjør at jeg slenger en svært entusiastisk firerterning i bordet.