( - )

Vi følger krasjetterforsker, Bill Smith, som blir kalt inn for å undersøke krasj av to fly i Minneapolis. Men det viser å være mye med flyvraket som ikke stemmer. Og da han møter den merkelige kvinnen Louise Baltimore, får han virkelig indikasjoner på at det er noe ‘fremtidsrettet’ på ferde. Det fordi, Louise kommer fra fremtiden, der menneskeheten har blitt ufruktbar. Og som ikke det var nok, er det skapt tidskjelv som plager den døende befolkningen. Louise blir forelsket i Bill da hun er i et løp for å stoppe et farlig paradoks som kan ødelegge selve tiden...

Det har vært laget mange tidsreisefilmer opp igjennom filmhistorien med Terminator som en av de mest kjente. Dette er i imidlertid en litt rar og sær tidsreisefilm i forhold til Terminator 2. Man merker kjapt at filmen er myntet på de mer spesielt interesserte og dette er langt i fra like folkelig som eksempelvis Back To The Future. Som i Back to The Future, blir det selvsagt problemer med tidsparadokser som skaper problemer i fremtiden.

Filmen er basert på novellen ‘Air Raid’ av John Varley fra 1977, som ble skrevet om til bokform i 1983 og fikk tittelen Millenium. Alt starter med at et fly krasjer i et annet fly i luften og på vei ned eksploderer flyet. Filmen begynner rett på, men er litt seig i maskineriet i starten og det tar litt tid før filmen endelig pensler seg skikkelig inn på sci-fi-biten. Filmen er ikke særlig spennende og plottelementer virker mer sidrumpa enn spenstig. Jeg vedder på at forfatteren sikkert har skapt et bedre verk enn det filmen her gir deg.

Noe av grunnen til at filmen ikke leverer er at den var i produksjon så lenge før den ble realisert, noe som sjelden er et bra tegn i seg selv. Filmen ble først planlagt i 1979. Og manuset skal ha blitt skrevet hele seks ganger. Det har også vært fire forskjellige regissører med i gamet, og hver gang en ny regissør kom inn, ble manuset omskrevet, da hver ny regissør hadde sin egne ideer.

Dette går veldig tregt frem og har alt for mange lange dramasekvenser, og når ikke disse dramascenene fungerer, så føles tidvis forestillingen ekstra tam. Fremtiden ser litt skitten og mørk ut. Sminkejobben er dog ikke særlig overbevisende den heller, med mye lite livlige personer som til og med er sølvfarget i fjeset. Selve kjærlighetshistorien er ganske nedtonet og usexy i filmen og ikke noe du tror på underveis. Det er også med en robot som er ganske så simpel, med litt hint av C3PO fra Star Wars, bare i metallisk versjon og ikke fult så kul i utformingen, med litt småirriterende stemme. Men det er også noe som minner mer om elementer fra Star Trek også. Med andre ord mikser dette med elementer fra en rekke filmer.

For å skape tidsreiseeffektene av selve porten produserte filmfotograf René Ohashi de spøkelsesfullt glitrende lysene ved å snurre metallhjul dekket av Mylar. Siden faktiske fly ikke kunne sendes gjennom settet, ble det brukt miniatyrmodeller og en mock-up i full størrelse av haleseksjonen til en Boeing 707. Optiske effekter ble brukt for å få flyene til å se ut som om de kom inn i settet. Men til tross for at effektene er helt ok utført, blir dette aldri den filmen du helt håper på.

Konklusjon
Synes filmen begynner ganske svakt og uinspirerende, men det hele tar seg litt opp når vi kommer til fremtiden og sci-fi-en kommer mer til syne. Filmen føles litt tungrodd og gammeldags til tider. Det er nok mye av grunnen til at dette føles mer traust enn spenstig og klassisk. Det visuelle er inne på noe innimellom med noen friske takter. Effektene føles dog tidvis noe gamle ut og er ikke særlig vellykkede, men fungerer på et vis i filmen, men var nok kulere i 1989, enn de føles i dag. I det heletatt føltes filmen unaturlig og tung i presentasjonen. Det gjør at jeg bare synes filmen føltes helt ok å se. Dette står i min bok ikke mer enn til en svak treer på terningen og føles nesten som en litt b-filmaktig affære.