( - )

Elizabeth Mastersoner en lege som lever for kallet som lege og samme kveld som hun blir tilbudt fast jobb utsettes hun for en alvorlig bilulykke. Like etter leier David Abbott leiligheten hennes som står tom. Men første dag han bor der treffer han plutselig på Elizabeth i leiligheten der hun hevder at hun også leier der før hun forsvinner foran øynene på ham. Han lurer på om han ser syner eller om det er snakk om et spøkelse...

Reese Witherspoon spiller legen Elizabeth Masterson. Hun har vært på i 23 timer i det vi først treffer henne. Humoren er svært enkel som den gamle senile mannen som spør om legen vil gifte seg med ham siden han har sitt eget busskort. Hun svarer: ‘Hvordan kan noen takke nei til det?’, og ber sykesøsteren hente brudekjolen, før hun spør sin kollega om å ta seg av sin forlovede, altså den gamle mannen. Og den andre rollen blir spilt av Mark Ruffalo, bedre kjent som Hulken i Marvels filmer. I biroller får vi også Donal Logue fra Grounded for Life, og Jon Heder fra Napoleon Dynamite.

Dette er en komedie av skaperne bak Freaky Friday og Mean Girls. Det er duket for nok en romantisk komedie. Regissør Mark Waters har dessverre ikke klart å lage dette like minneverdig. Komediedelen fungerer ikke like bra og hovedpremisset med spøkelset blir aldri nok til å skape nok humor rundt situasjonen. Ikke føles dette originalt nok heller, særlig med tanke på hva jeg hadde sett for meg på forhånd. Selve spøkelseshumoren blir repetert for mye med ørsmå variasjoner. Det blir for mye at hun går igjennom ting og klisjeene kommer også på løpende bånd og ødelegger noe av inntrykket.

Filmen er litt småromantisk mer enn å føles morsom. Musikken i filmen er noe av det bedre med filmen. Det vil si at den har en del energisk musikk, men uten at dette resulterer i at filmen løftes opp fra midtsjiktet. Og når filmen først er kommet i gang blir den ikke så interessant lenger. Vi skjønner dessverre tegningen alt for tidlig hvor dette bærer hen, og filmen har verken så mye humor eller skuespill i toppklasse å fare med. Reese Witherspoon er riktignok litt søt, men klarer aldri helt å få filmen til å flyte godt nok og føles mer irriterende enn sjarmfull. Mark Ruffalo føles enda mer usynlig enn sin spøkelsesromanse til tider. Og spøkene og kjemien er ikke helt til stede. Det gjør at jeg også tidvis blir mer pinlig berørt av enn jeg hadde trodd, men filmen er for det meste veldig midt på treet i alt den foretar seg.

Konklusjon
Undertegnede pleier å like romantiske komedier, men dette var ingen innertier på noe punkt. Kan ikke helt skjønne helt hva folk ser i denne filmen. Den er riktignok helt ok gjennomført, men dette var ganske tamme greier. Synes rollefigurene er alt for platte og humoren veldig typisk og lite overraskende. Filmen er riktignok ganske greit laget reint teknisk, men mangler gnisten som kunne fått oss seere til å tenne på filmen.

Det gjør det også litt vanskelig å bedømme filmen, fordi den er ganske grunn, men med et dramamessig preg over seg som gjør at den oppleves som mer seriøs enn komisk til tider. Det blir det noen øyeblikk av, men ikke nok til at jeg lot meg videre begeistre over hva filmen gav meg. Det tar også alt for lang tid før filmen kommer skikkelig i gang og romantikken blomstrer. Jeg likte begynnelsen og sluttdelen best, men midtdelen var mer seig. Det gjør at jeg ruller en treer for en film som i beste fall kan virke grei for den håpløse romantikeren, som jeg trodde jeg selv var innafor å kalle meg.