Roland og Corinne er et par, der hver har sin egen hemmelig elsker. Begge konspirerer for å myrde den andre. De kjører til Corinnes foreldre hjem på landet for å sikre arv fra hennes døende far, og bestemmer seg for å ty til drap om nødvendig. Men reisen dit blir ikke helt slik du forventer, og det blir heller ikke møtet med arven heller...

‘Weekend’ er regissert av Jean-Luc Godard og selv om Godard lagde filmer med i en politisk strøm, så er dette hans mest politisk film i rekken. Du får en politisk strekning fylt med ruslende filosofier, historiske personer og store proklamasjoner. Men filmen er alltid, villfarende, spennende og på grensen til det tilregnelige som en gal feberfantasi med innslag av fandenivoldsk likegyldighet til alle de møter og har bare tid til å tenke på seg selv. Ingen skal i alle fall si at dette ikke er en spesiell nok film, og dette er ganske underholdende og strålende levert av Godard. Filmen ble også nominert til Gullbjørnen på den 18ende filmfestivalen i Berlin i 1968.

Filmen er temmelig spinnvill til tider med det borgerlige paret som krasjer i naboens bil på vei ut av parkeringsplassen og prøver å stikke fra det før naboen merker det, men det klarer de ikke og naboen kommer etter de med hagle og skyter. Og dette er bare begynnelsen. Etter det følger en lang scene med en bilkø som følge av en bilulykke. Der blir det mye tuting og forsøk på å kjøre forbi andre biler for å komme seg frem. Og da vi når enden på den viser det seg at det hele er meget makabert med flere døde personer og et barn ligger blødende på siden av veien uten at det affiserer våre venner. Og slike ulykker møter de flere av på veien.

Det er i overkant mye dialog i starten filmen der paret i hovedrollene bare snakker i sin leilighet med dunkelt belysning, og dette står i sterk kontrast til resten av filmen som er mye mer voldsom. Filmen er delt inn i akter og har en del tegnende fareskriftsekvenser mellom dem og forklaringer som beriker filmen. Dette er svært snodig og merkelig satt sammen. Det er mye hujing, tuting, skyting og skriking. Folk ler av at noen klager over at de har kjørt i en traktor så sjåføren blør voldsomt. Du får også noen bilder med rollefigurene som befinner seg innenfor en scene på svært absurd vis og en snodig måte å presentere ting på.

Det er en veldig rå og ond form for humor i filmen som henspiller på fordømmelse av kapitalismen. Filmen er en absurditet, i alt fra de nesten sarkastiske tittelkortene til alt det rare som skjer og all den overfylte politiske dagsordenen som kommer til syne i filmen. I min oppfatning er filmen kul og underholdende å se, men vanskelig å skjønne alle aspekter av. Noe av dette føles kanskje litt for typisk fransk til at jeg fatter alt? Men du trenger ikke skjønne alt for å ha utbytte av filmen. Den gir deg nok snacks likevel for en filmfan med sans for det kunstneriske eller spesielle.

Konklusjon
Denne filmen er så vill, absurd og annerledes at jeg blir litt overveldet. Men jeg liker dog ikke alle momenter med filmen, men erkjenner at dette er et svært helhetlig filmverk det er vanskelig å komme helt til bunns i, fordi jeg ikke har satt meg inn i alle tingene filmen omhandler. Sånn ellers, kan filmen føles som en syk blanding av noe du kunne funnet i en James Bond-film til innslag fra det rare landskapet i Alice in Wonderland. Det er også selvsagt en del satire i filmen, selv om den ikke er utpreget morsom av den grunn. Dette er både meget spennende og kreativt satt sammen i en salig blanding av det surrealistiske og en skildring av samfunnet og en følelse av noe som bygger opp til revolusjon. Synes ofte jeg får litt blandete opplevelser av Jean-Luc Godards filmer, og dette er også en slik film, men likte at filmen skiller seg ut også forhold til hans andre filmer. Det blir så mye sært at jeg bare gir meg over og omfavner filmen og det den velger å gi meg, fordi jeg har en dragning mot det sære i filmer og det som makter å overraske meg på film.