---

Terningkast:


Ingress:

Vi møter den mindre suksessfulle forretningsmannen Barry Egan som i voksen alder et en meget ensom mann. Men en dag dukker en mystisk kvinne opp i livet hans. Det fører til at Barry møter romantikken på en måte han aldri hadde regnet med, og dette er noe som åpner opp mye i hans ellers så stusselige liv...

Anmeldelse:

Rollefiguren Barry Egan er en mislykket selger med syv irriterende søstre. Han har mye nervøse utbrudd og bruker alt for mye tid på samle bonuspoeng til fly med å kjøpe pudding på supermarkeder. Men der tenker man at en slik person kan aldri få til så mye i det sosiale livet, men så dukker den pene Lena Leonard opp i livet hans og de får et skrudd kjærlighetsforhold der begge er nærmest desperate i jakten på noen trygge å dele livet med, og begge finner det i hverandre.

Adam Sandler spiller hovedrollen i filmen, og Sandler har et rykte på seg for å være litt enkel og for folkelig til å være en del av en mer smalere produksjon som dette er. Regien er også med Paul Thomas Anderson, som står bak solide filmer som There Will Be Blood, The Master, Boogie Nights, Phantom Thread og Magnolia. Så man kan jo tenke seg at det Sandler nok var et absurd valg for for feinschmecker-Thomas Anderson. Og selv om dette ikke er Andersons beste filmer, så er det annerledes for ryktet til Sandler som faktisk gjør en av sine mest særegne roller i karrieren sin.

Filmen er litt alternativt filmet og satt sammen. Det er innslag av mye skarpe farger i filmen. Sandler går rundt i en blå dress og er noe av den rareste rollefiguren ever. Musikken er meget eksperimentell og snål. Det skaper en unik sær 'fealing' i filmen. Adam Sandler passer også utrolig godt inn i filmen og gir mye av seg selv. Det skaper en film som er ganske sær i humoren. Og filmen går også noe tregt frem, men det beriker rytmen og sammensetningen at filmen er slik satt sammen. I andre roller treffer vi andre store navn som Philip Seymour Hoffman (Capote), Luis Guzmán (Magnolia og Traffic) og Emily Watson (Breaking The Waves).

Når du hører hva filmen går ut på og det jeg skriver om filmen så langt, så kan jeg også kort gjøre det klinkende klart at dette er ikke en film for den jevne Adam Sandler-fansen. Og det gjorde sikkert sitt til at filmen floppet i USA. Dette er jo en helt annerledes kjærlighetsfilm der regissør tør å tråkke opp nye løyper også utenfor det den ‘vanlige’ Hollywoodfilmen gjør. Komedien er også meget sær og smal, men undertegnede likte mye av det filmen bød på. Likevel er ikke filmen like vellykket som There Will Be Blood og Magnolia, men likevel en bra severdig film som absolutt har sitt publikum.

Konklusjon
Dette er som sagt en veldig spesiell Sandler-film, der Sandler blir et friskt pust i en film som er alt det Adam Sandler ikke har gjort før. Og innpakningen med den surrealistiske virkeligheten er noe som fenger. Og det at hovedrollefiguren er vanskelig å forstå seg på, er bare et pluss i min bok, og viser at mangfoldet på film også kan omfatte at det er plass til alle. Det er også en unik atmosfære i filmen med gode skuespillerprestasjoner som gjør dette til en lettfortalt, men samtidig kompleks film med mange lag. Så med andre ord kan man si at regissør Paul Thomas Anderson dyrker det eksentriske med Punch-Drunk Love. Alt sett under ett, er dette en film som stikker seg ut i mengden, selv om den ikke er laget for alle. Og om du liker det sære, så er dette noe du fint kan prøve deg på, selv om filmen mangler litt for å nå opp til de mest ikoniske filmene til Thomas Anderson.