---

Terningkast:


Ingress:

Vi følger den unge forfatterspiren Jennifer Hills. Hun aner fred og ingen fare i det en tilbakestående gutt forelsker seg i henne. Han forteller om henne til noen syke ungdomsgutter som får det for seg at de skal hjelpe den tilbakestående gutten å ‘få seg noe’. Det utvikler seg til et sant mareritt for Jennifer...

Anmeldelse:

Regien er ved Meir Zarchi som ikke har laget så mange filmer annet enn denne og ‘Don't Mess with My Sister’ i 1985 og ‘I Spit on Your Grave: Deja Vu’ i 2019. Inspirasjonen til ‘I Spit on Your Grave’ kom fra et møte mellom regissøren Meir Zarchi og en ung kvinne som ble voldtatt og slått av to menn i en park i New York City. Filmen er ganske simpelt laget men med noe oppfinnsomhet i noen kameravinkler i sammen med mye oversiktsbilder med natur og rollefigurer i sentrum.

Selve produksjonen er ganske lavbudsjetts. Bildet er dog greit. Lyden i filmen er ganske grøtete og det var ikke tekst på den versjonen jeg så. Det gjorde at det var litt vanskelig å høre hva som sies til en hver tid, men filmen er såpass enkelt konstruert at det ikke er vanskelig å følge med på hva som skjer likevel. Filmen starter veldig rolig. Liker filmen best når den er litt nedpå og skildrer ting som skjer med ungdommer i lek og det som verre er. Likevel vet jeg at dette ikke er hovedhensikten med filmen og de som ser dette, er ute etter noe helt annet enn en ‘tradisjonell’ filmopplevelse, men heller det en exploitation-film gir deg.

Det første kapittelet i filmen går en litt rundt grøten i det rollefigurene blir introdusert. Neste kappittel er selve voldtekten, for så i siste kappittel å få servert hevnen fra jenta. Og med dette er dette en klassisk ‘rape and revenge’-film. Filmen har mye grafisk vold som dagens filmer nesten ikke tørr å gjenskape og filmen er fremdeles kontroversiell selv den dag i dag. Filmen blir også sett på av en del som en av de verste filmene som er laget og dette har vært med på å skape det store kultstempelet til filmen.

Når leken går over til det syke hjørnet med voldtekten, blir dette ganske så ubehagelig å se. Den eneste grunnen til at jeg så denne filmen er at jeg skulle anmelde den og at jeg hadde blitt utfordret til å se den. Voldtekten er også en ganske stor del av filmen og drøyer lenge og fungerer som en slags lek der jenta tror det er over før hun igjen blir ydmyket og får en ny runde. Jenta er også ganske tynn, men har mye former likevel, men du ser ikke på det fordi du mer ser bort når jenta for gjennomgå på det groveste.

Disse voldtektsscenene er ganske vemmelige å se. Det er ikke det at det at alt er så voldsomt grafisk, men de skrikene som jenta gir deg i filmen er såpass hjerteskjærende at du ikke klarer å like dette som underholdning. Men jeg vet at dette er en del av ‘gamet’ og det leder jo også opp til at hevnen som kommer blir enda mer forløsende, selv om jeg ikke er så for hevn i seg selv, selv om man skjønner at jenta som har blitt utsatt for en slik frihetsberøvelse og prøvelse som ingen skal oppleve, så skjønner vi at jenta ønsker å ta igjen på sine overgripere og ikke har noen nåde fordi hun har blitt så utslitt og ødelagt.

Skuespillet er litt cheesy til tider, særlig hos den litt keitete, tilbakestående rollefiguren med briller og sykkel. Han overspiller en del og er ikke troverdig i rollen sin, sammen med en del av de andre overgriperne. Men det beste med filmen er nok Camille Keaton som spiller temmelig overbevisende i filmen og gjør filmen direkte sår å se. Hun gjør at filmen får et fnugg av troverdighet og ikke faller totalt sammen.

Konklusjon
Dette var ikke min kopp med te, men skjønner at dette er laget for å provosere og sjokkere, mer enn for kunsten sin del. Filmen er dog ikke direkte dårlig laget og skuespillet er bra i hovedrollen, blir dette en rar forestilling av en film som er ganske så spekulativ. Nesten litt rart at man lager filmer som dette på et lite budsjett og uten den største respekten for det en omhandler. Likevel har filmen nok å fare med til å oppleves som en film midt på treet, til tross for at den er en kultklassiker som for mange kanskje er mer et gufs fra fortiden mer enn en kunstskatt. Og når ikke hevndrapene er særlig gjennomførte de heller, føler jeg dette ble ganske lunkent og ganske opphauset til å være en ‘video nasty’ med så mye oppmerksomhet tilknyttet til seg.