( - )

Alt starter med det monotone og hektiske miljøet på en fabrikk. Der får vi se hvordan Hanna jobber. Hun er for dedikert i jobben og har ikke hatt en eneste fridag på fire år. Derfor tenker sjefen at hun trenger ferie. Hun snakker svært lite og er mer opptatt av å gjøre jobben sin enn å leve selve livet. På sin avbrekk reiser hun mot kysten og befinner seg plutselig som sykepleier på en oljerigg. Der møter hun en forbrent mann som har vært involvert i et uhell ved et boreoppdrag. Møtet mellom Hanna og den forbrente mannen gjør at Hanna greier å åpne seg mer og mer for å slippe smerten ut som hun bærer inni seg...

Dette begynner på svært kult vis med god scenografisk grønnskjær over det hele med passe hektisk og altoppslukende musikk som ligger over og passer til den fiffige klippen på filmen. Det hele vitner om en riktig god filmskaper som står bak produksjonen. Det er en litt kryptisk fortellerstemme i åpningen av filmen i form av et lite barn. Regien er ved Isabel Coixet og dette er blant hennes aller beste filmer i så måte. Hun har fått med seg et kobbel av gode skuespillere med Sarah Polley i front. I tillegg dukker Tim Robbins, Javier Cámara og vår egen Sverre Anker Ousdal opp i noen av rollene.

Rytmen og fortellerdrivet i filmen er avbalansert og rolig. Mye av grunnen er at livet på plattformen flyter mer sammen med saltvannet i havet og vinden som rusker deg i håret når man er ute og spiller basket med en gås som kvekker i takt med pakkingen. Filmen beskriver mye i det som ikke sies også, og det klarer Sarah Polley virkelig å formidle med sitt særegne uttrykk i både ansikt og vesen uten å si så mye. Med andre ord er Polley virkelig et suverent valg i rollen som den Øst-Europeiske sykepleieren. Vi får etterhvert fortalt mer av hvem denne Hanna er og hvilken forhistorie hun bærer på.

Tim Robbins spiller den brannskadde pasienten som ikke kan se og som er dømt til et liv på plattformen der Hanna er hans eneste lyspunkt. Hans rollefigur er både morsom og slibrig som en ekte fargeklatt som gir mye tilbake til filmen og er strake motsetningen til hovedrollefiguren som føles mye mer anonym i alt hun foretar seg. Og Josef som Tim Robbins spiller er en rollefigur som kommer mer under huden på Hanna og hun åpner seg mer opp rundt ham, som gjør at filmen blir mer interessant i møtet mellom sykepleieren Hanna og den rocka pasienten.

Det er en bra helhet i hele filmen i det som fremstår som en kunstnerisk mindre film, men likevel med store illusjoner og beskrivelser. Jeg fikk nesten litt vibber til Sofia Copolas ‘Lost in Translation’ fra 2003 med Scarlett Johansson og Bill Murray i rollene. Det er mest rytmen og noe av forholdet som oppstår mellom hovedrollefigurene som ligner, ellers er filmene svært ulike både i utseende og ellers stemning, selv om begge er typiske filmer som ville ha fått et bra publikum på en rekke av verdens største filmfestivaler. Men kanskje mest av alt ligner dette mer på sårheten i Lars Von Triers ‘Breaking the Waves’, som undertegnede liker meget godt.

Filmen er godt laget. Liker godt både scenografi, skuespill og foto. Men også musikken spiller på laget med innholdet. Og der filmen begynte med positiv fabrikkmusikk, får du mer sår musikk i filmen i typisk rolig Sodre Leche-fealing over seg eller andre innslag av det mer klageriske i mange varianter. Og dette er med på å formidle fortiden og nåtiden for Hanna. Jeg skal ikke avsløre annet enn at Hannas fortid inneholder noen traumatiske og mørke øyeblikk som har satt sine preg på henne i møte med noen krigsovergrep.

Konklusjon
Alt i alt er dette en sterk og sår film, men som likevel ikke er det mest trøblete å se. Jeg underholdes av filmens fortellergrep og det fine i møtet med den innesluttede hovedrollefiguren. Jeg føler vi blir tatt med på en reise i filmen og vi flyter avgårde. Vi knyttes mer og mer til Hanna gjennom filmen og når hun endelig forteller sin bakgrunnshistorie, så føler vi virkelig med henne. Og når samspillet mellom Sarah Polley og Tim Robbins er såpass magisk, så er det ikke rart vi trekkes ,mot filmen som også visuelt sett er pen og behagelig å se på. Og jo nærmere man kommer slutten, jo mer sterk og gripende blir filmen da den også tar opp litt gufs og baksider fra fortiden fra krigen i Bosnia.