---

Ingress:

Vi skal på besøk til fabrikken, ‘Ringstads Farming’, på Stranda. Det er en av endestasjonene som tar imot slakteavfall. Der blir dyrekadaverne malt og kokt, og i andre enden kommer det ut ferdig mat til husdyrene. Vi får et lite og kort besøk på fabrikken og et møte med de som arbeider der...

Anmeldelse:

Dette er en kort dokumentarfilm som skildrer livet på fabrikken. Det tunes inn på radiokanaler i hørselvernet. Har selv jobbet på fabrikk og dette minner mye om det inntrykket jeg hadde av fabrikken. Vi får høre historier fra arbeiderne, men det er ikke alltid alt som føles like interessant. Det blir litt mye banning og grove skildringer fra fabrikkarbeiderne. Vi får se fabrikkarbeiderne stemple inn og skifte. Det er et mannsdominert miljø. Det er pornobilder på veggene. Det er til og med eget røykerom og der fortelles det morsomheter mellom slagene på den makabre arbeidsplassen med ammoniakkgass, dyreinnvoller og voldsom stank.

Filmen er regissert av Margreth Olin, som er en meget viktig stemme innen norsk dokumentarfilm. Hun har laget flere gode filmer som skiller seg litt ut i mengden der hun setter si personlige preg på hver og en av dem og gir filmene et friskt med noe varme med på kjøpet. Men filmen er blant de mindre gjennomførte filmen til Olin. Det fordi filmen ikke virker helt ferdig i formen. Det er fokus på skildring, men det er ikke alltid vi får hele bildet av hva vi egentlig ser på og hvorfor. Lyden er ikke allverdens den heller og kunne vært langt bedre.

Dokumentaren skildrer ting slik Olin ser det og jeg skjønner ikke helt tittelen heller. Men det er vel for å skildre kontrastene? Ingen har et bra inntrykk av bedriften. Det er en likkjeller for døde dyr. Det blir blant annet noen sterke og voldsomme scener når en lastebil tømmer tarmer og innvoller fra dyr på rampen i fabrikken med medfølgende blod og gørr. Og mot slutten får vi mye andre innvoller servert med rolig og eksperimentell musikk.

Konklusjon
Alt i alt føler jeg denne dokumentarfilmen føltes litt tynn. Vi får et visst inntrykk av fabrikken, men jeg føler ikke vi kommer tett nok på fabrikkarbeiderne og får ikke helt forhold til dem og hvem de er. Synes også presentasjonsteknikken virker litt uferdig og langt unna nivået til Olins videre dokumentarfilmer. Men et sted skal man begynne og dette er hennes første dokumentarfilm fra 1994. Filmen har ikke mye musikk, men noe blir det fra radiokanalene. Savner kanskje også litt mer forklaring og stikk mellom scenene, som kunne gjort at ting hang bedre sammen. Men dokumentarfilmen blir aldri direkte traust, selv om den ikke føles helt planlagt nok.