( + )

Vi skal til et badested i Karibia. Etter at noen dykkere blir drept på uforklarlig vis, begynner folk på land også å bli truet av den blodige døden. Drapene viser seg å stamme fra piraja-fisker rømt fra en forskningsstasjon. De er genmodifisert for å skape et dødelig våpen og kan ikke bare svømme, men også fly. Det er duket for et blodbad uten like i paradiset...

Det er et år siden jeg så første film i rekken, og derfor synes jeg det var på høy tid å se oppfølgeren Piraya fra 1978. Jeg likte første film, men så at den hadde sine begrensninger og som kultfilm er den nok ganske greit gjennomført. Den andre filmen er nok mest kjent for å være regissert av en av vår tids største regissører i James Cameron, og dette er hans første spillefilmbidrag på regi, men også Ovidio G. Assonitis er med på regilaget.

Åpningsscenen er faktisk ganske kul med det elskende paret som dykker og blir spist av pirayafisker med den karakteristiske delfinaktige lyden som første film introduserte. Men etter det roer filmen seg kraftig ned, før ting bygger seg opp igjen på snålt vis. Filmen viser seg raskt som en svoren b-film med mye bare bryster og enkel underholdning. Det er bra humør og litt sjarme i filmen, men det gir også et veldig tøysete preg over filmen som gjør at mange blir for plump. Det er alt fra den eldre virile damen som prøver å forføre yngre karer, til noen som fisker med håndgranater i havet.

Det dykkes mye i filmen ned til gamle skipsvrak. Disse undervannsscenene ser faktisk veldig bra ut i filmen og gir mye tilbake til inntrykket. Men selv om filmen begynner ganske ok, så er det litt lite driv i hele filmen sett i ett og filmen sliter litt med å virkelig trollbinde meg. Det blir for mange uengasjerende passasjer i filmen. Og de sykt splatteraktige scenene, som tar plass når fiskene begynner å komme på land og fly, føles mer rart og kunstig enn kult.

Filmen er spilt inn i solrike sydenomgivelser på Jamaica og Grand Cayman på Caymanøyene. Denne b-filmen så dagens lys i 1981 og virker å ha vært veldig inspirert av Haisommer fra 1975 på mange punkter. Det hele finner sted på et badested i sydlige omgivelser og også med en fare som lurer i vannet, men som truer også på land. Men fienden er vanskeligere å ta av dage, da det er så mange av dem. Likevel finner lokalbefolkningen en plan for hvordan de skal prøve å bli kvitt plagene på.

Det er jo ganske sprøtt med flygende pirayafisker og dette er nok det som er vanskeligst å godta i filmen. Effektene er ikke så ille, men filmen er for rart satt sammen til at jeg klarer å omfavne den. Skuespillet er også helt ok med Lance Henriksen, som den eneste store profilen. Han er kjent fra andre senere Cameron-filmer som Terminator og Aliens. Slutten er også ganske dårlig lagt opp og for ‘tilfeldig’, til at jeg tror på den. Det hele ser rett og slett for latterlig ut.

Konklusjon
For å oppsummere litt gøyalt så er denne filmen verken ‘fugl eller fisk’. Den er nok mest i klasse for Piraya, og der er den ganske annerledes enn jeg hadde sett for meg. Filmen er dog tøysete nok, men ikke gøyal nok til å sjarmere deg i senk. Jeg vil dog tro at filmen vil appellere bra til noen kultfilmfans som liker slikt blodig moro med useriøst preg over seg, men jeg falt ikke helt for det filmen gav meg. Den er ikke så hakkende gale da, men vingler for mye. Det gjør at jeg anbefaler filmen om du vil se noe lite seriøst, også langt unna det Hollywood gir deg til vanlig. Derfor gir jeg filmen en sterk toer, for en film som langt på vei hadde noe opp i all cheesynessen. Men når man sammenligner den med de store fiskene i havet, synker nok denne mer og klarer ikke å fly opp på land med de store klassikerne på noe vis.