Vi følger utvekslingsstudenten karen som tar fag i Japan. Hun får jobb som hjemmesykepleiervikar. Når hun møter opp på jobb, oppdager hun en eldre apatisk amerikansk kvinne. I huset finnes en voldsom ondskap som viser seg å være mer dødelig enn først forventet. Og etter at flere folk dør, trekkes Karen inn i saken som går dypere og dypere inn i mørket og mystikken i huset og selve forbannelsen de døde har brakt med seg...

Filmen åpner med tekstene: ‘Når noen dør midt i et voldsomt raseri, blir en forbannelse skapt og opptrer der hvor den døde gikk bort. De som blir utsatt for forbannelsen blir slukt av dens raseri’. Like etter ser vi en kvinne med store fordeler som ser på mens kjæresten tar selvmord på balkongen av en fasjonabelt leilighetskompleks. Der og da skjønner vi at dette kommer til å bli en mørk film med aner til den japanske åndeverdenen, i en film som skulle forsøke å surfe på samme bølgen som The Ring tok verden med.

Husker jeg så denne på kino og at den var litt ubehagelig å se. Derfor har jeg ikke sett filmen om igjen siden. Men etter at jeg så de japanske Ju-On-filmene, så måtte jeg ta en kikk på denne også som er regissert av samme regissør som også gav oss de japanske Ju-On-filmene, som er de originale filmene som her gjøres en remake av i Hollywood-land. Regissør Takashi Shimizu gjorde en god innsats med Ju-On, og nå var det spennende å se hvor mye han klarte å skape med et langt større budsjett og et større apparat rundt seg.

Men til tross for at The Ring ble populær, så ble The Grudge mer glemt, selv om filmen ble sett av nesten 200 000 på kino i Norge. Likevel var det først da min gode venninne kom på besøk og insisterte på å se de japanske Ju-On-filmene at jeg begynte å få øynene opp for hva som ligger av stemning og mystikk i dette mørke universet. Jeg ble imponert over hva Shimizu klarte å få til med sparsomme midler, og nå fikk jeg altså sjansen til å se den amerikanske filmen på nytt for en skikkelig vurdering.

Denne gangen er alt skapt under amerikanske forhold, men med en fin frisk asiatisk vri på en del av scenografien. Også huset som forbannelsen befinner seg i minner om den i Ju-On-filmene, og akkurat det er smart, fordi et slikt hus er ganske så skummelt og eksotisk for oss vestlige med mye kringler og kroker der mye skummelt kan gjemme seg. Til tross for dette går filmen mer i den klassiske Hollywood-fellen. Den blir en blass remake, men som tidvis glimter til med en del visuelle triks som overgår originalen, men likevel er det den creepy stemningen i de originale vel så vellykket som dette og til en brøkdel av prisen.

Som i The Ring er det snakk om noen skumle barn og kvinner. Filmen skaper raskt en kontakt med det skumle vesenet i filmen, nesten litt for tidlig etter min smak, etter å ha sett henne etter bare 5 minutter inn i filmen. Da var det mye bedre oppbygning i The Ring, som holdt oss på pinebenken i det uendelige. Også lyden ‘e-e-e’-kvekkelyden er med i filmen som i originalen var en sentral plass av skrekkmomentene i de mest intense scenene og skapte en stor effekt. Kattelydene er også på plass og det er gutten også.

I rollene finner vi Sarah Michelle Gellar som det store skrekkplasteret. Hun var virkelig i vinden etter suksessen med vampyrserien Buffy og figurerte i skrekkfilmer som Skrik 2 og Fryktens Sommer, før hun ble missplassert i både denne filmen og samt de fryktelige Scooby-Doo-filmene som var irriterende dårlig effektmessig og med en hulhet få andre filmer har. Her blir hun tatt med til Japan og hun snakker til og med litt japansk i filmen. Likevel er hun ikke helt på høyden i en slik film og passer ikke så godt inn. Hun har en viss sjarme, men i denne filmen føles hun som en blond kvinne som skulle gjøre samme jobb som Naomi Watts i The Ring, men klarer ikke å fungere i nærheten av like godt. Det ser ut som Gellar ikke trives helt i filmen og har ikke det rette uttrykket for en slik film. Og hun er heller ikke med i filmen så mye som jeg hadde forventet og det er også mange andre rollefigurer i filmen som tar vel så mye plass.

De visuelle effektene er ikke hundre prosent så gjennomarbeidede som jeg skulle ønske. Det hadde med andre ord vært milevis bedre å gjøre mer med praktiske effekter i stedet, siden mye ser åpenbart alt for 'fake' ut. Og også det at det er så mange vestlige rollefigurer i filmen som egentlig foregår i Japan er litt rart og føles også meget kunstig og tilgjort. Det blir også en del sort hår som i The Ring og noe virker litt for linket til skrekktema til den filmen.

Synes heller man ikke kommer helt under huden på skrekken i filmen fordi den er mer opptatt av 'jump scares' både i form av lyd og visuelle blaff med effekter. I tillegg kan jeg også legge til at filmen er tung på skrekk-klisjeer som er noe for overlesset med det vi forventer skal komme uten så mye mystikk og undring. Synes også at filmen kunne med fordel holdt mer tilbake og bygget mer opp mot det skumle, men her blir det så vanlig at man ikke rynker på øyet når det først kommer i store porsjoner hele veien.

Ikke fungerer historiefortellingen noe særlig heller, selv om dette fungerer på et vis. Misforstå meg rett, for dette er ingen dårlig skrekkfilm, bare veldig typisk på alle punkter og svært lite nyskapende på nesten alle vis. Det føles rett og slett litt smårart med den kunstige blandingen mellom japansk og Hollywood-persongalleri. Du får også The Ring-effekten med jenta som nesten kommer ut av videoskjermen. Filmen er dog bra skummel, selv om den ikke gir meg helt skrekkgodfilmfølelsen.

Jeg ser at Takashi Shimizu prøver å gjøre ting han ikke hadde råd til med Ju-On-filmene, men sammensetningen er ikke i nærheten av noe mesterverk, selv om filmen har noen skremmende øyeblikk som gutten i heisen i hver etasje på sykehuset. Du får også noen suksessfulle scener som kvinnen som du ser i et brøkdel av et sekund gjennom døren til trappen på sykehuset, men jeg synes ikke oppbygningen til denne scenen er særlig skummel med kvinnen i trappen som vi så vidt skimter på vei oppover.

Konklusjon
Min vurdering av dette er at Ju-On hadde fortjent en bedre remake enn denne. Det er ikke dårlig, bare veldig midt på treet. Filmen var kanskje grei da den kom, men har ikke holdt seg like godt gjennom årenes løp, og da særlig ikke effektene. Men i det store og det hele føles filmen litt for hul som skrekkfilm. Heldigvis har slutten noe i ermet som hinter til noe av det vi fikk i Ju-On, men i det store og hele fungerte dette bare tidvis og bare i en del av skrekksegmentene.

Den mangler en helhetlig historie og er veldig rotete lagt opp. Det var forsåvidt Ju-On også, men den hadde en bedre og mer helhetlig sammensetning på det hele som passet bedre sammen med resten av produktet. Men for det rette publikummet kan The Grudge gi en blandet skrekkfølelse med de mange visuelle skrekkbildene som filmen formidler i massevis av. Men skrekken i de originale Ju-On er faktisk mye mer gjennomført mørk og sjarmfull spooky.