( + )

Ted er pikkolo og liker jobben sin. Han er ganske eksentrisk som person og kommer bort i mye rart på sin jobb på hotellet. Vi blir med Ted gjennom hans arbeid på fire rom på hotellet og alt han opplever i møte med det som skjer der og alle de forskjellige menneskene han møter...

Det hele begynner med en intro med tegnefilminspirert opplegg som minner om den du finner i Pink Pantherfilmene. Dette er litt rart filmverk med mye forskjellige kvinner i filmen med bra utseende. Det er alt fra hun fra Hot Shots til Madonna. Handlingen er mer snodig som om det skulle vært et segment i Twin Peaks, bare mye mindre forseggjort og egentlig mer som en parodi på seg selv og mangler noe for å virkelig glimre. Filmen er ganske psykedelisk og alternativ som en komedie. Det virker som det mangler som om det er et skikkelig konsept for filmen.

Tim Roth spiller en utrolig rar type i filmen, og da snakker vi både i kroppsmimikk og rare lyder han skaper i ny og ne. Han virker som en helt utilpass type som til og med blå pikkolokostyme og når det til med kommer tegneserieeffekter rundt hodet hans og med mange andre eksperimentelle effekter med på kjøpet. Rollefiguren er alt for skrudd til og fungerer ikke helt i filmen. Man slapper verken av med å se hans intense og krampaktige skuespill, og ikke ler vi av det som skjer heller.

Første rom og det som skjer der er det Allison Anders som står for regien for, og den sammensetningen med de heksene er ganske tam og med veldig lite substans.
Andre rom blir det bare rot og rør med Alexandre Rockwell i registolen. Det er en regissør du garantert ikke kommer til å se flere filmer av om du ikke er en trashentusiast av de sjeldne. Det blir rett og slett for flaut nå en mann sier: ‘Please stop talking about his cock’, og jeg føler med denne mannen for denne situasjonen er rett og slett bare slik at jeg vrir meg i smerte av å se.
Tredje rom er dog bedre med Robert Rodriguez i registolen. Han har også med seg bedre skuespillere som Antonio Banderas og han viser mye sjarme og levering av replikker som gjør dette langt mer morsomt. Og Banderas tilpasser seg bedre til Tim Roths rollefigur og spiller han bedre enn de to første segmentene. Det er også rart med de to barna som ser på lettkledde jenter på TV og alt det andre upassende de finner på som å drikke og røyke. Dette elementet er ganske underholdende til tider og da går filmen oppover på underholdningsstigen.

Finalehistorien er det Quentin Tarantino som står for. Og akkurat det merker vi fra første stund. Det fordi filmen er mer dialogpreget og mye fokus på vittig replikkveksling med en klipping og kameraføring som er mye kulere enn de foregående filmhistoriene. Og i tillegg er måten innholdet er servert på i en mer kjøpende innpakning. Men jeg er ikke hundre prosent fornøyd med hele wrappingen til Tarantino og dette har ikke den mest interessante innpakningen heller. Og selvsagt spiller Tarantino i sitt eget segment, og han har sine begrensninger på skuespillet, da han blir for eksentrisk og det lider segmentet litt av. Vi får også Bruce Willis i en liten rolle og han gjør som vanlig en karismatisk rolle som plastrer noe på inntrykket.

Konklusjon
Filmen begynner like brått og flåsete som den fortsetter. Jeg synes Rodriguez serverer det morsomste rommet. Det hele er ganske variabelt, men er severdig på ett vis og interessant for å se hva krumspring Tarantino fant på i sin tidlige karriere, selv om dette er et samarbeidsprosjekt som floppet stort. Tim Roth kommer mer til sin rett i det tredje segmentet og da kommer den sorte komedien mer til sin rett og jeg ler en del av det som skjer og slutten på tredje sekvens er litt smålegendarisk og gjør filmen verdt å se. Men i det store og det hele er dette så veldig rart og eksperimentelt mer enn kvalitet.