---

Terningkast:


Ingress:

En Yakuzasjef forsvinner med 300 millioner yen. Den sadistiske Kakihara og gjengen hans starter en voldsom jakt på Yakuzasjefen og hans mest betrodde tjener. Men etter å ha tatt feil mann kommer de snart på sporet etter en annen mann som virker mer rett kar og da møter de også Ichi, som er en psykotisk ung mann med voldsomme kampsportferdigheter og med kniv i skoen. Det bygger opp for litt av et oppgjør når de to gjengene braker sammen...

Anmeldelse:

Filmen begynner faktisk litt kunstnerisk og kreativt ultra voldelig. Vi får til og med tittelsekvensen der bokstavene er badet i sæd. Og så får man se glimtvis hvordan en person ser på vei inn i en underverden. Alt starter med en platinablond ‘bad ass’. Han dreper folk som få og lager litt av noen blodbad.

Ichi er ikke den du først tror heller. Scenen når en mann røyker er spesiell der han trekker inn røyken og blåser den ut gjennom kinnene sine som er skjært opp og henger sammen med en ring ved leppene. Scenen når Ichi skjærer av seg tungen i en scene der undertegnede måtte se bort. Du får også noen splatterblodscener med en ung kvinne som får hovedpulsåren i halsen kuttet over så det spruter ut over alt.

Flere av scenene sitter man å vrir seg i stolen av smerte sammen med ofrene. Vi snakker mye blod, innvoller og ellers død og fordervelse. Scenen når en fyr henger opp i kroker fra taket, festet i huden på ryggen hans og får en gryte med kokende olje helt ut over kroppen så huden blir fritert. Scenen når en mann blir kuttet i to på midten stående og faller fra hverandre ser litt latterlig fake ut, og når morderen også blir seksuelt opphisset av drapet, føles det hele veldig snålt sammensatt.

Japanerne er ofte rare og ekstreme. Det merker vi både i deres ekstreme voldsfilmer og intense skrekkfilmer. Filmen er meget spesielt klippet sammen med tidvis masse raske klipp med flashback og annet voldelig som popper opp som glimt innimellom. Estetikken og scenografien er også greit utført og bedre enn jeg hadde trodd på forhånd. Det er mye farger i filmen. Du får også en del kornete videoaktige skjær over noen av scenene som en effekt opp på filmen for å få en mer tv-aktig følelse på det hele.

Filmen er overraskende bra skrudd sammen og fungerer som et friskt punkt med en god dose ultravoldelig krydder som fungerer på samme måten som en del av torturen i Saw-filmene, altså meget vondt å se på og samtidig litt stilistisk på samme vis på en måte som passer godt sammen med resten av filmen. Men filmen er ikke noe for sarte sjeler. Det bygger opp til litt av en bosskamp og selve slutten er overraskende men også et ganske merkelig kappittel.

Historien er svært enkel og nærmest bare et skall rundt all volden. Det er ikke alt i filmen som gir mening og det hele er mer scener med stilistiske og sjokkerende drap og tortur, satt etter hverandre. Men dette er også filmens fremste varemerke og ess i erme på samme tid, uten dette hadde nok filmen blitt husket og skilt seg ut i mengden. Dette var en veldig snål forestilling, synes også filmen er best i starten og frem mot midten. Etter det sjokkerer dette ikke like mye, og filmen faller litt mer over i det middelmådige.

Konklusjon
Dette er en film jeg synes var fascinerende å se, både fordi den sjokkerte meg mye med volden og fordi dette er så til de grader skrudd til, nesten bare slik japanerne kan. Regissør Takashi Miike gjør også en solid filmprestasjon i et verk som skiller seg ut i mengden. Det er også en ganske rå og rar humor i filmen. Filmen er også alt for lang og burde heller klart seg med mer intense 90 minutter enn godt over to timer. Når filmen blir mer dramaaktig, merker du at du begynner å kjede deg mer, og særlig når dramascenene ikke er særlig givende, men de er grei nok skrudd sammen. Effektene i filmen er litt varierende, men mye av det ser ganske fint ut. Men alt i alt er dette en film for de som tåler å se det ekstreme og vil se noe litt utenom det vanlige.