( + )

Vi møter den mentalt forstyrrede Frank Zito som ble missbrukt som liten av hans prostituerte mor. Det gjør at han har problemer med å holde seg nær attraktive kvinner, da han faller for å drepe dem og skalperer dem, heller enn å falle for dem på ‘normal’ måte. Og for å gjøre det hele komplett kler han opp utstillingsdukker med trofeene fra jentene som han også kler opp i klærne til jentene han dreper. Men en dag møter Frank den vakre fotografen Anna D'Antoni. De to får et forhold som skal by på problemer fra begge kanter. Hun vet ikke hvem hun leker med og han blir forelsket, men lever i frykt for å drepe henne...

Dette er en studie av en seriemorder. Morderen ser skikkelig psycho ut. Han oppleves som veldig stakkarslig og begynner å grine etter at han har drept folk. Dette minner litt om ‘Henry, portrait of a serial killer’. Alt begynner på stranden. I løpet av de to første minuttene blir allerede to drept. Han liker å drepe, men mener ikke alltid å drepe, men det bare skjer. Han snakker med seg selv. Vi får se morderen fra første stund og det er spennende å se er hvordan seriemorderen oppfører seg og hvordan dette utarter seg.

Maniac er en slasherfilm. Selv om filmen er ganske så voldsom til tider, beveger alt seg i en veldig dramaaktig rytme. Det er noen skikkelig drøye scener i filmen blant annet når en mann blir bokstavelig talt blåst hodet av med en hagle gjennom frontruten på en bil. Effektene i filmen er også meget gode er og er laget av den solide effektskaperen Tom Savini. Filmen er veldig bra laget med tanke på de praktiske effektene og ellers en del kunstneriske måter å skildre handlingen på. Du får også fine nattebilder av byen som er med på å sette et kult preg på filmen.

Filmen er laget på et smalt budsjett og har sakte men sikkert fått stempelet seg som en real kultfilm. Regissør William Lustig har sammen med filmskaperen Joe Spinell på manus, historie og hovedrolle, laget en spesiell film som slår hardere enn man kanskje skulle tro på forhånd. Dette virker kanskje litt enkelt på papiret, men det ligger en del interessante mørke sider av menneskesinnet og hva syke ting et menneske kan få seg til å gjøre. Skuespillet er faktisk ganske så bra til en slik film å være. Musikken er faktisk ganske så kul med synthmusikkblanding med masse kule detaljer og lydeffekter, både pulserende og mer rolige skrekkaktige partier.

Konklusjon
Det mangler noe på den tekniske siden i forhold til mange proffere og dyrere filmer, men likevel slår seriemorderportrettet hardt den dag i dag. Serimorderen ser demoner og vi skjønner at han har hatt problemer i oppveksten, men vi får ikke se helt hva som har gått galt. Slutten er også ganske så syk og filmen fremstår som bra helhetlig og får mye ut av det sparsomme budsjettet. Om du er bevandret i b-film-verdenen, er dette en stødig film i så måte. Som slasherfilm, skiller filmen seg også ganske mye ut i mengden i krysningen mellom slasher, skrekk og exploitation. Og filmen er bedre enn jeg først ventet, men når ikke helt opp mot de største klassikerne i sjangeren som eksempelvis den ultraikoniske Motorsagmassakren fra 1974.