---

Ingress:

Sminkøsen Kika er et jamenneske av dimensjoner, og blir samboer med den flotte motefotografen Ramón. Men til tross for forholdet er de to som fra to forskjellige verdener og forstår hverandre ikke. Kikas frisørvenninne, eier ingen skrupler og bedrar Kika med hver eneste mulighet. Og kika har også en fiende som heter Andrea, og hun er programleder for programmet ved navn: ‘Dagens grusomheter’. Så kommer Nicholas inn i bildet som er forfatter og stefar til Ramón. Han får lov å bo i huset til Kika og Ramón, og selvsagt klarer ikke Nicholas å holde fingrene fra fatet. Og dette er bare starten av alle forviklingene som skal sette livet for Kika på hodet...

Anmeldelse:

Nok en ny film jeg ser av regissør Pedro Almodovar. Det hele begynner med en fotosesjon med en kvinnelig fotomodell og fotografen hennes som tar helt av for å skape fotomagi. Når motefotografen Ramón kommer hjem har kona tatt selvmord. Og etter det kommer Kika inn i filmen som et friskt pust med sin masete tilstedeværelse som trollbinder deg litt i filmen i all sin friske forstand.

Det hele er full av rare rollefigurer. Kika snakker som en foss med sin spede pipestemme som en slags spansk versjon av Linni Meister, bare rødhåret og ikke blond. Så har vi Andrea med arr i ansiktet og programleder. Hun er en person som ser ut som hun er klippet ut av Terry Gilliams Brazil fra 1985. Så har vi den blonde som minner om Marlin Monroe med de store og utringede brystene. Så har vi henne med den skjeve nese, som er lesbisk hushjelp og broren til den tilbakestående broren som har spilt i pornofilm og prøver seg på alt og alle.

Pedro Almodovar er en spesiell regissør. Han gir deg igjen en fargerik film med mye å tygge på. Dette er den første filmen til Almodóvar som var et stikk til både kritikere og publikum. Dette er en mye mer eksperimentell film enn de foregående. Som sagt er rollefigurene svært 'over the top' på alle vis. Du får også noen hete elskovsscener i filmen, som også har en del humor i seg. Selv noe så usmakelig som en voldtektsscene er forsøkt gjort morsom på veldig situasjonskomikk vis, og vi skjønner at filmskaperen leker med oss, våre inntrykk og ellers hvordan rollefigurene fremtrer i filmen. Og hele filmen behandler Almodovar oss som en kikker som får del inn i det pikante livet til rollefigurene.

Filmen skiller seg ut i Almodóvars filmografi som en av de mest tilgjorte filmen, og den med minst forankring i den ‘virkelige’ verdenen. Det kommer til syne på flere punkter enn bare rollefigurene og at komedien ofte er dratt veldig langt i filmen. Selv storbyen er en falsk kulisse i byen, da den ikke prøver å være et bestemt sted, men heller bare karikaturen på en storby. Det gjør filmen ytterst spesiell og en film nok regissøren hadde det veldig gøy med å lage.

Konklusjon
Alt i alt var dette en ganske rar forestilling. Filmen var litt småmorsom, men dette gikk litt for langt til tider. Synes ikke den mørke komedien lykkes så godt som jeg hadde håpet. Fikk nesten litt Terry Gilliam-vibber til tider med en film som er mer fiktiv enn det meste andre Almodóvar har laget. Men filmen begynner bedre enn den avslutter og går seg litt tom mot enden. Når filmen er over føler jeg at jeg har sett en litt hul film som likevel var solid laget, reint filmkunstnerisk. De største styrkene til filmen var nok karaktergalleriet, resten av filmens handling føles litt mer forglemmelig og blir bare et forsøk på å sjokkere mer enn å gi oss et underholdningsstykke. Men så ville nok Almodóvar prøve å fornærme oss litt med filmen som spiller på å prøve å sette oss ut på mer enn bare en måte.