---

Ingress:

Vi får fortellingen om sykepleieren Benigno og journalisten Marco. De sitter begge ved hver sin sykeseng med sine to store kjærligheter i livet. Marco sitter ved kjæresten Lidia, som ligger i koma etter en ulykke i tyrefektingsarenaen. Benigno jobber på et sykehus der en annen pasient ligger i koma. Den unge jenta Alicia, ligger bevisstløs på fjerde året etter en trafikkulykke. Benigno er besatt av Alicia som han ser på som sin store kjærlighet i livet. Han vasker og steller henne og snakker med henne hele veien og behandler henne i stor grad som en våken pasient. I tilbakeblikk får vi se glimt fra de to mennenes forhistorier med deres kvinner...

Anmeldelse:

Da ble det tid til nok en Pedro Almodovar-film. Han leverer en rekke filmer som perler på en snor og med temmelig høy kvalitet på det meste av dem. Filmen åpner med at noen ser på film om dansere til operamusikk som danser uttrykksfullt opp etter en vegg. Og apropos dans, så brukte Almodovar faktisk Pina Bausch-forestillinger som utgangspunkt for noe av handlingen i filmen.

Denne gangen har Pedro Almodovar skapt en film med to herrer i fokus, med kvinnene mer i bakgrunnen. Filmen heter ‘Snakk til henne’, siden det er det sykepleieren Benigno sier til Marco at han må gjøre med sin komaliggende kjæreste. Filmen handler om deres lengsel etter sine kvinner og en oppofring for kvinnene som bare ligger der. Og manusarbeidet i filmen er helt enestående og svært solid satt sammen. Det er så mange detaljer i verket og måten alt er sydd sammen på er intet mindre enn mesterlig.

Videre leverer også filmen varene med masse kule momenter som gjør at denne filmen skiller seg kraftig ut i mengden og ikke bare i Pedro Almodovars filmografi. Filmen føles veldig vakker hele veien og passer som hånd i hanske sammen med den flotte og elegante filmmusikken som føles både klassisk og svært med på notene med det som skjer i bildet. Filmen klarte også det mesterstykket å vinne to Oscar for beste fremmedspråklige film og beste manus, samt en Golden Globe-statuett.

Fotoet i filmen er virkelig variert og svært gjennomført ned til fingerspiss i alle ledd. Liker fotomontasjene og alt det kule som er gjort i klippen. Naturfotoet er også god i filmen og ellers annet foto føles ytterst levende og spenstig å se på. Scenografien i filmen er meget solid og mer behersket, selv om det er mye fargebruk også her, men dette føles ikke like glorete som de tidlige filmene til Almodovar. Du får også noen svært vakre stumfilmsekvenser som en del av filmen. Der får vi se en liten mann i miniatyrstørrelse bevege seg på kroppen til en ung kvinne før han stikker inn i selve vagina.

Konklusjon
Dette var en kunstnerisk oppvisning av en film og en av de aller ypperste filmene til Pedro Almodovar. Her får han virkelig vist hva som ligger i ham, derfor drister jeg meg å gi en sekser til filmen som skiller seg kraftig ut i mengden. Det hele er svært lavmælt med en fortellerstil som virkelig briljerer og overrasker et middelaldrende filmhjerte. Dette er litt nedpå i forhold til Almodovars andre filmer og det bisarre får ikke like mye plass her, selv om det er noe, men dette er dramatisk, underholdende og litt humor mellom slagene. Rollefigurene er også svært troverdige i sin fremtoning og vi både forstår dem og får sympati for dem, selv om det ikke er alt som skjer som er like bra.