---

Ingress:

En morder går løs på studentområdet til et privat universitet i New England. En vennegjeng får virkelig merke morderen på kroppen og ingen kan føle seg trygge. Men hvem er morderen, og hvorfor myrder morderen disse studentene? Morderen tar mange vandrehistorier og gjør dem virkelig, men hvor lenge kan dette foregå før morderen blir avslørt?

Anmeldelse:

Åpningscenen er litt småkul faktisk der en ung kvinne synger falskt i bilen sin til Bonnie Tyler. Hun er redd og er i bilen sin, og med en hel del nestenskremminger går hun tom for bensin. På bensinstasjonen fyller en lokal freak opp tanken hennes. Men etter mye om og men kommer drapet, men det er ikke den hun tror som hun blir drept av.

Jeg husker filmen godt da den kom, da var den en passe grei film som mange ville se. I alle fall de på min alder i slutten av tenårene, men jeg kan huske at filmen ikke gjorde stort inntrykk på meg og jeg synes ikke denne fenget like mye som verken skrik eller Fryktens sommer, men derfor var jeg spent med dette gjensynet av filmen jeg bare hadde sett da den kom.

Urban Legend betyr vandrehistorie på norsk i 1998 ble det skrekkfilmkonsept av slikt. Dette var i tiden etter skrik og fryktens sommer, så var tenåringer sugen på noe mer skrekk i slasherland. De fleste tar vandrehistorier med en stor skepsis, men er litt gøy å fortelle likevel. Denne filmen forteller om slike historier som begynner å skje med denne vennegjengen i hopetall. Og dette vandrehistoriekonseptet er i grunnen ganske greit skapt.

Det hele begynner ok, men så sliter den litt mer i midtdelen der ting blir for ‘slow’, men siste del har mer å fare med og gjør filmen grei å se. Da blir det mer slasherfilmtid med morderen, slik du ønsker av en slik film. Filmen har ikke mye blod og gørr i seg i forhold til en del andre slashere, men gjør sin egen greie skapt for en lavere aldersgrense i så måte. Dette er med andre ord ikke så brutalt som det kunne vært.

Her er det som i Skrik og Fryktens Sommer et spørsmål om hvem som er morderen. Morderen er ganske slu og får ofte andre personer til å myrde noen som selvsagt er en del av vandrehistoriene, men dette føltes litt som en krysning mellom Skrik, Fryktens Sommer og noen spor av Final Destination, selv om dette ikke er reine ulykker. Det er dog noen små tvister underveis i Urban legends og filmen har en stor overraskelse på slutten.

Regien er ved Jamie Blanks og dette er hans debutfilm, og en okei film i så måte. Dette er meget tenåringsaktig og typisk for på mange punkter. Filmen er veldig 1990-talls i stilen og tidlig internett er heftig brukt i filmen, som får filmen til å se gammel ut allerede. Musikkbruken i filmen er også god, i alt fra en del kjente låter til filmmusikk som bygger kraftig opp mot skrekken i scenene når morderen går løs på ungdommene.

Skuespillerne er ganske greie. Filmskaperne har fått med seg Robert Englund, kjent fra Nightmare on Elm Street som selveste Freddy Krueger, og med et så kjent skrekkikon med på laget, burde denne filmen ha en del å spille på. Ellers får du se andre kjente fjes som Tara Reid fra American Pie, Rebecca Gayheart fra Skrik 2, Brad Dourif fra Ringenes Herre - To Tårn og Child's Play, Danielle Harris fra Slipp Willy fri og en pur ung Jared Leto fra Suicide Squad og Blade Runner 2.

Konklusjon
Filmen har et ganske fiffig konsept, og får noe ut av det, men filmen har ikke nok moment og føles virkelig helt i skyggen av alle de nevnte skrekkfilmene den ligner litt på. Urban Legend er rett og slett for safe på mange måter og tar ikke steget helt ut. Den er ymtet på å appellere til tenåringer og unge uten stor forankring i skrekkfilmsjangeren, og ender med det opp til å bli en ganske gjennomsnittlig film som ikke kommer helt under huden på deg. Selve slutten er dog et høydepunkt i filmen og gjør dette litt spesielt, likte også denne oppnøstingen av hvordan alt henger sammen.

Filmen har heller ikke noe særlig å komme med reint visuelt sett og verken klipp eller filmskapingsferdigheter imponerer meg. Synes også filmen har et lavt tempo til tider, og synes filmen burde ha mer spennende å komme med. Det er rett og slett for mye klisjeer i filmen og dette er ikke så solid som jeg håpet, og dette føles faktisk litt datert allerede og det er ikke så rart at dette ble en døgnflue, selv om den fikk to oppfølgere, som ofte mye middelmådige filmer får for å melke konseptet.