Lenore Harker er blitt gravid med arkitektkjæresten Frank. Etter å ha oppdaget at babyen har doblet seg på bare en måned, tar legene ut babyen med keisersnitt. Etter at legen har klippet navlestrengen, går den nyfødte babyen berserk og dreper alle i det kirurgiske teamet. Så kryper han opp på mors mage og sovner. Lenore har ikke noe minne om hva som skjedde. Etter avhør av politiet får Lenore lov til å ta babyen med hjem. Myndighetene sørger for at en psykolog hjelper henne med å få tilbake minnet om fødselen. Snart biter Daniel Lenore når hun mater ham, og det avslører hans smak for blod. Babyen begynner å angripe små dyr og utvikler seg til å drepe voksne mennesker. Lenore nekter å akseptere at babyen hennes er en kannibalistisk morder, men det er ikke lett å holde på en monsterbaby...

Alt starter med et par som skal ha barn. I en dusjsecene får vi se en del naken hud og den varsler om at noe skummelt er på vei. Lurer på hva det er? De drar derfra rett til sykehuset for at hun skal føde, og det noen måneder for tidlig. Og etter at babyen er ute av magen begynner den å blodig og brutalt myrde alt og alle rundt seg. Og alle legene på fødestuen får virkelig kjørt seg.

Jeg så It’s Alive fra 1974. Det var en veldig rar film jeg ikke likte veldig godt. Synes filmen var for dramapreget i et konsept som skrek etter hysterisk b-film mer enn bare et indiedrama om morderbabyer som ikke gav meg noe særlig. Filmen ble rett og slett for seriøs for sitt eget beste. Derfor var jeg spent på hva denne remaken ville gi meg fra 2009. Filmen har i alle fall mer effekter å komme med, så får vi se hva som er best av 2009-effektene eller de mye mer praktiske anlagte fra 1974, som nok var det kuleste med 1974-versjonen.

Remaken åpner ganske standard for et drama, men det er også en litt musikk som minner om noe mystisk, generisk, skrekkaktig materiale alla rundt 2000-tallsskiftet. Dette minner litt om en film som minner om The Boogeyman-remaken fra fra 2005. Dette er omtrent smidd over samme lest. Det vil si uten å tenke så mye på hva man skulle lage, mer enn å bruke ideen fra originalen. Filmen har mer en statisk stemning, mer enn en skikkelig handling. Dette er er eller mindre småting som skjer rundt babyen og det er det. Ikke er filmen særlig skummel heller. Vi får se ting litt fra babyens perspektiv, men ikke så mye som i originalen og uten det rare synet til babyen.

Regien er ved Josef Rusnak, som er mannen bak konseptfilmen, The Thirteenth Floor, fra 1999, i litt samme gaten som The Matrix fra samme år. Men siden The Thirteenth Floor, har ikke Rusnak klart å skape særlig gode filmer, denne inkludert. Filmen har ikke så mye å spille på i grunnen. Den snegler seg avgårde. Det går lang tid før det begynner å skje så mye. Det er litt på samme måten som i originalen, bare at dette er enda traustere. Skuespillet er heller ikke topp til tross for at filmen har med Bijou Phillips, kjent fra filmer som Almost Famous, Bully og Hostel 2.

Det går lange passasjer uten at filmen har så mye skummelt. Det har originalen også, men den har i det minste en del særpreg i måten den er laget på, det har ikke denne remaken. Alt er svært standard laget. Og selv om remaken har noen småskumle scener, er det fint lite å trøste seg med i lengden. Rusnak har noe ok filmfoto i filmen, men det hjelper fint lite når alt som skildres er så dørgende kjedelig. Det gjør dette til en real b-film av dimensjoner, mer enn en skrekkfilm.

Konklusjon
Filmen har noen tribute-scener til originalen, men det er fint få. Med andre ord har de to filmene samme utgangspunkt og handlingen er litt forskjellig i de to. Det er i og for seg ikke så ille, men det at denne remaken har så lite å stille opp med reint underholdningsmessig er rart, og da særlig på skrekkfronten. Det hele beroper seg til et par skrekkscener gjennom hele filmen, og filmen er aldri i nærheten av å skremme meg. Vi får heller ikke se babyen noe særlig i løpet av filmen før helt på slutten i en dårlig dataanimert utgave. Filmen har noen ørsmå skrekkfilmøyeblikk, men de kommer en gang i halvtimen og er såpass korte at man ikke får noe særlig ut av dem. Det gjør at It’s Alive aldri blir noen høydare, og mer enn en sovepute enn en underholdningsfilm, som jeg applauderer mest når filmen når rulleteksten enn noe annet øyeblikk i filmen.