---

Ingress:

Vi følger den unge kvinnen Jennifer som er forfatter og har leid seg et sted på landet der hun tenker å tilbringe tid for å skrive bok. Men det går ikke lang tid før noen unge menn, ser at det er en ny hot kvinne i bygden. Og etter at en tilbakestående ung mann tar en jobb hos Jennifer med å fikse noe for henne, begynner hans venner å melde interesse for Jennifer. De er av den ekstreme typen som setter hardt mot hardt og terroriserer henne på det groveste. Det gjør at Jennifer opplever sitt livs mareritt, men hun viser at hun har mer å leve for enn å ende sine dager i menns vold...

Anmeldelse:

Jeg har sett den første, originale ‘I spit on Your Grave’ fra 1978. Den var voldsom på flere punkter, men manglet en del for å virkelig overbevise, selv på undergrunnsunderholdningsvis. Det gjorde at det tok litt tid før jeg fortsatte og skulle plukke opp denne remaken. I tillegg er jeg ikke fan av sjangeren jeg her begir meg ut på. Synes den er noe spekulativ og ubehagelig å se. Jeg snakker om den snevre ‘Rape and Revenge’-sjangeren som det ikke er laget så alt for mange filmer i, men mange nok…

Til tross for at jeg misliker sjangeren, så har jeg jo sett en del i sjangeren og skal prøve å være så nøytral jeg kan i bedømmelsen. For meg er film, film og det er ikke så nøye om jeg ser noe jeg misliker, det er slik at jeg kan se etter gode filmer innenfor alle sjangere, så er det bare en større utfordring å se noe kontra noe annet.

Filmen starter litt rolig med at en ung kvinne befinner seg på landet. Det hele minner en del om originalen i slikt øyemed. Den unge kvinnen ser meget uskyldig ut og vi føler med henne hele veien. Hun møter noen unge menn som er litt slibrige med henne. Filmen har et veldig skittent preg over seg og det kommer forvarsel om hva som skal komme på flere detaljer. Innholdet er også nesten tredelt i filmen. Det er først introduksjonen av alle, så voldtekten av jenta, og siste del med den syke hevnen.

Regien er ved Steven R. Monroe, som står bak en rekke skrekkfilmer med I Spit on Your Grave-remaken, som det mest kjente verket. Filmen er godt laget også. Fotoet i filmen er faktisk ganske kult konstruert av Neil Lisk, med noen vakre bildeutsnitt som får mye ut av det landlige og idylliske landskapet som står i sterk kontrast til resten av handlingen og innholdet. Og ellers er denne remaken en del proffere laget enn den litt trashy/b-filmaktige originalen på nærmest alle punkt.

Filmen bygger seg sakte men sikkert opp og blir mer og mer ubehagelig å se. I originalen var den kvinnelige skuespilleren i front meget god og det samme kan sies om Sarah Butler i front her som spiller en meget troverdig rolle. Det er svært ubehagelig og hjerteskjærende å se selve delen med voldtektene. Synes det er i grunnen er alt for drøyt å lage film av på dette viset, men filmen er godt laget og du får her en ny versjon av den gamle klassikeren ‘I spit on Your Grave’ i en enda mer intens innpakning enn originalen.

Etter noen skumle scener i mørket med mystiske saker hos jenta, antar vi selvsagt at det er gutta som er på vei og fra der og inn er det psykologiske spillet igang. Det hele har en veldig alvorlig og skremmende tone i de ubehagelige scenene. Og det er til og med en tilbakestående gutt med på terroren mot jenta. Selve voldtektsscenene er heldigvis ikke så grafisk beskrevet og antyder mest med lyd og milde kameravinkler at en voldtekt foregår. Akkurat der er originalen enda mer eksplisitt. Men denne filmen var sterkere å se og de slemme gutta er bedre spilt og mer troverdige enn i originalen.

Synes originalen føles mer seksuell på det den viser, men voldsmessig er denne remaken mer brutal, og da særlig i hevndelen som er langt mer utbrodert enn det 1978-versjonen hadde å bygge stille opp med. Det er også hevndelen som er det enkleste å se i denne filmen også, fordi det er mer likt en mer typisk, voldelig skrekkfilm. Og selv om jeg er lært opp til at hevn ikke er bra, så er det noe eget som menneske å se folk få smake sin egen medisin, når de selv oppfører seg som fryktelige og psykopatiske monstre. Dette minner litt om Wrong Turn, bare andre folkemonstre. Selve torturhevnen på slutten føles ganske grei, men den spiller på den manglende medfølelsen man har med ofrene.

Konklusjon
Filmen er enkel og grei. Man vet hva som skal skje, men likevel er dette på en måte passe tilfredsstillende for det rette publikummet. For min del har filmen mer å gå på, men den føles faktisk bedre enn originalen. Så kan innholdet absolutt diskuteres og filmens formål også. Men når en slik film først måtte lages, var dette en ganske grei en i så måte. Filmen har mye av det en kvinnehevnfilm skal ha. Det er langt i fra behagelig i første del, men så kommer slutten der man blir nærmest manipulert til å synes at alt er greit på grunn av starten. Likevel er dette ikke en film for alle. Til det er den for voldsom og sterk å se når kvinnen lider.