Cathy er en god husmor fra 1950-tallet. Men selv om alt ser bra ut utad med friske barn og en solid ektemann på papiret, så begynner det hele å slå sprekker når ektemannen, Frank, står i med en annen mann. Når Cathy ‘buster’ han i akten, blir ekteskapet aldri det samme igjen, men likevel er dette ikke noe hun snakker høyt om, og fasaden må holdes. Og som trøst kommer en fargede Raymond inn fra siden og et viktig vennskap for henne skyter fart. Men da hun får følelser for Raymond, blir dette straks mer komplisert å holde det raknende ekteskapet flytende...

Regissøren, Todd Haynes, gir med denne filmen en hyllest til den tyske filmregissøren Douglas Sirk, som stod bak en rekke Hollywood-melodramaer på 1950-tallet. ‘Far From Heaven’ ble nominert til hele fire Oscarpriser, og Haynes har fulgt opp med en rekke kritikerroste filmer etter dette som Carol (2015) med Cate Blanchett og den svært så spesielle reisen gjennom Bob Dylans liv og musikk i filmen I'm Not There fra 2007. Regien til Haynes er også sterk i ‘Far From Heaven’ i et verk som prøver å skape en sympatisk skildring av rollefigurene, som lever på kanten med det livet de prøver å leve opp til i tiden og som en del av den amerikanske ‘drømmen’.

Manuset er sterkt. Filmen berører temaer som rase, kjønnsroller, seksualitet og klasseskille i USA på 1950-tallet. Innholdet omhandler en rekke kontroversielle saker som var på kanten med med samfunnet på 1950-tallet. Særlig er raseskillet noe som filmen bruker mye tid på og er hjerteskjærende å se, og særlig når dette omhandler 1950-tallet og de fargede fremdeles per 2021 har mye igjen å kjempe for. Selvsagt blir det også litt homoseksualitet i filmen og det var også tabu på 1950-tallet, og noe som i 2002, da denne filmen ble laget, fremdeles var en betent sak rundt om i verden. Det er ikke lett når ektemannen liker andre menn, slikt ble selvsagt dysset ned på 1950-tallet, av begge parter.

Fargene i filmen speiler 1950-tallets tidskoloritt og alt ser tidsriktig ut i alt fra rekvisitter til kostymer og scenografi. Men selv om det er et grønt skjær over bildet har dette også en friskhet over seg som gjør dette visuelt interessant å se på. Fotoarbeidet er meget forseggjort og du merker at fotoet har høy kvalitet over seg. Det gir filmen et meget stilfullt preg du legger merke til når du ser på. Det er merkverdig å se fargene som stikker seg ut i filmen og fortryller inntrykket. De fargerike høstscenene er bare nydelig å skue med blader med lune varme farger som viser høsten fra sitt beste. Elmer Bernsteins musikk er følelsesladet og er en solid stemningsskaper som bakteppe til fotoet.

Konklusjon
For min del hadde denne filmen mye å fare med både teknisk, i innholdet og strukturen. Du får et solid drama med dykk tilbake til midten av forrige århundre i en tid der andre verdenskrig var over, mye var tabu i samfunnet og samtidig som folk var redd til å ikke være en del av samfunnsglansbildet. Filmen skrider rolig og avbalansert frem, som et godt drama skal gjøre. Musikken er med på å befeste alle følelsene i handlingen. Men det er dog noe en del småting igjen før man kan kalle dette en klassiker, men er jevnt over meget solid filmverk som ikke finner opp kruttet på nytt men serverer oss stødig fotoarbeid, gode skuespillerprestasjoner og et potent manus i bunn.