Vi skal til den meksikanske revolusjonen på 1910-tallet. Der følger vi Juan Miranda og John Mallory. De er to vidt forskjellige karer som blir motvillig kompanjonger. John Mallory er revolusjonær og den andre er raner. Raneren er opptatt av å bruke dynamitten til revolusjonæren, men revolusjonæren vil helst komme seg unna.

John har flyktet til Mexico for å trene inn ferdigheter med dynamitten sin, imens Juan er en raner med stort hjerte, som tar fra de rike og gir til de som trenger det mest. Begge to er svært livlige sjeler som tyr til vold for å få utført det de vil. Sammen prøver de å få fri noen politiske fanger, og kjempe mot en milits som er heftig bevæpnet. Og som om ikke det er nok befinner de seg også etter hvert på et tog fullt av livsfarlige eksplosiver...

Filmen åpner med at en barbent landstryker tisser på en kaktus i solsteken. Han stopper så en dillegens der han blir ført inn i. Der møter han en del samfunnstopper som snakker ned om alle de føler er villmenn. Og denne vognen blir så stoppet av ranere som landstrykeren viser seg å være en del av og da snur bordet for fiffen som må spise sine ord i møte med meksikanerne som egentlig var i landet før fiffen kom dit.

De to rollefigurene, John H. Mallory og Juan Miranda, i front er to vidt forskjellige typer. Juan snakker mye og høyt, imens John er mer en tenker og observer. Det er mye sjarme og humor i filmen, og humoren er en del av det mørke slaget. Som den lille ungen, som er sønnen til sjefen, og veldig opptatt av å drepe alle de møter på. James Coburn har mye sjarme i rollen som revolusjonæren og gir mye tilbake til filmen, men også Rod Steiger setter sitt preg på filmen som den noe mer spesielle og jordnære godklumpraneren.

Jeg hadde ikke hørt om denne filmen på forhånd og ble derfor meget overrasket over å komme over en slik artig westernsak som denne. Regissør Sergio Leone har en velkjent stil. Filmen er meget flott fotografert og står seg ut i mengden, men ikke helt i samme klasssikermodus som de aller mest kjente og kjære filmene sine. Leone bruker mange raske klipp med mye ansikter i close ups av dem som snakker.

Filmmusikken er et kappittel for seg selv og er også meget god i sjarmfull, typisk Leone-westernstil og tracket minner en del om det som er brukt i den norske dokumentarfilmserien Fjorden Cowboys fra 2014. Det hele er komponert av mesterkomponisten Ennio Morricone, som leverer solid en velkjent og spesielt theme for filmen som speiler på hovedrollefigurenes navn.

Konklusjon
Dette er en overraskende god westernfilm og en såkalt spahettiwestern også. Filmen har en bra og interessant handling og plot, og selv om filmen er temmelig klassisk laget, så er dette et lite nivå ned fra Leones superklassikere, men likefult en solid westernfilm som føles veldig glemt og bør taes frem i lyset og børstes støv av. Slutten er også meget godt skapt. Vi får noen veldig gode og engasjerende øyeblikk. Med en sluttreplikk som sitter som et skudd.