Vi blir med på en filminnspilling. Wes Craven skal lage en ny ‘Nightmare on Elm Street’-film og vil ha med skuespilleren Heather Langenkamp, som spilte Nancy i første film. Heather har stadig skremmende mareritt om Freddy Krueger. Også hennes sønn virker også å være påvirket av Krueger. Snart begynner folk å dø rundt henne. Freddy Krueger har aldri vært nærmere ekte vare enn dette. Marerittet er igang og verre enn noensinne...

Filmen åpner at vi får se en skuespiller som smir den karakteristiske knivfingerhansken til Freddy Krueger. Allerede fra første stund får man en lett og ledig tone i filmen. Skuespillerne og filmcrewet tøyser på sett. Man får også forvarsel mot det som skal komme med at en av de kvinnelige skuespillerne ikke liker knivhansken. Og snart befinner knivhansken seg ute av kontroll og slasher og farger settet rødt med blod fra de han møter på sin vei. Det viser seg at dette bare var en drøm, men som vi vet i Freddys verden, så er ikke drømmer å spøke med, de kan raskt få lagt deg med spikeren i kisten.

Den verdige avslutningen på ‘Nightmare on Elm Street’
Mange trodde nok det var spikeren i kisten for Freddy Krueger med Freddy's Dead - The Final Nightmare, men her får man enda en gang stifte bekjentskap med den sadistiske ‘drømmemannen’. 10 år etter at ‘A nightmare on Elm Street’ hadde premiere, kom denne saftige saken ut. Jeg har sett denne filmen en gang før og da elsket jeg den. Blir spent på om dette gjensynet bekrefter det standpunktet. Heldigvis finner ganske raskt ut at denne filmen virkelig er kvalitetsskrekk og en av de beste filmene i serien. Dette er både originalt og kreativt, samtidig som det skaper en solid avrunding på en populær horrorslasherserie.

Skrik møter Freddy Krueger
Alt føles veldig frisk som at Skrik møter Freddy Krueger. Jeg liker oppbygningen i filmen. Den begynner litt på samme måten som den første Skrik gjør. Det er til og med telefon involvert tidlig i filmen der Freddy ringer hovedpersonen. Det er også veldig kult å få Wes Craven tilbake i regissørstolen. Han regisserte den første ‘A Nightmare on Elm Street’ som representerte en revolusjon i slashersegmentet. Det er dog ikke like mye humor i dette verket som i Skrik.

Wes Craven leker med oss
Her er Wes Craven tilbake med en meget velopplagt oppfølger. Det er litt opplagt at Craven leker med oss gjennom denne filmen. Det er så masse scener som hele veien tester om vi er involvert i filmen. Man vet aldri når tøyset er over og man virkelig skal bli skremt. Det er også en genistrek å lage en metafilm i Freddy Krueger-universet. Da blir man jo mye bedre kjent med alt rundt filmen og i tillegg får vi se Freddy både som snill og ond nesten på samme tid. Man vet ikke helt når Robert Englund spiller den ekte Freddy Krueger eller det bare er skuespilleren både i og uten make up. Det er dog ikke noe dokumentarisk preg over produksjonen, som det godt kunne vært. Her er alt utført i fin proff innpakning.

Tøff slasher
Filmen fungerer rimelig greit som slasher også. Man får flere kreative mord av blodig karakter. Det er kanskje ikke like mye mord som man forventer i en slik film, men det er begrenset hvor mange mord man kan presse inn av en og samme drømmemorder og likevel klare å holde seg innenfor historien som fortelles også. Mordene er greit porsjonert ut gjennom hele filmen, men det hele er mye mer intenst mot slutten av det hele. Da sitter man med hjertet i halsen, følger med og føler alt kan skje bak neste sving.

Herlig og solid skrekkfilm
Dette er en veldig bra skrekkfilm også. Man ser at dette er inspirert av masse annen skrekkfilm. Særlig er linken til ‘The Omen’ lett å få med seg, da hovedrollekarakterens sønn er besatt av Freddy Krueger og det er ikke så forskjellig fra djevelen selv. Det blir også en referanse til
Filmen veksler mellom lett og mørk stemning. Det hele føles som litt av et horrormesterverk til tider, men det er perioder der det også er ganske stille før stormene. For sin tid synes jeg denne filmen har passe bra driv. Det er også vanskelig å skille ofte hvor drømmen begynner og hva som representerer virkeligheten. Vi får oppleve at drømmer ikke alltid er til å spøke med. Noen ganger får man også avanserte drømmer med drømmer i drømmen også.

Konklusjon
Freddy ser også mer skremmende ut her enn noensinne og hans knivfingerhanske er har aldri vært skarpere. Alt ligger med andre ord tilstede for at fansen skal omfavne denne filmen. Filmmusikken er mystisk og intens på samme vis. Symfoniene minner litt om den mystikken man får i blant annet Aliens og lignende. Mot slutten får man også noe som minner om det formatet som man kjenner fra de første tre ‘Nightmare on Elm Street’-filmene. I mine øyne var dette nærmest en fullkommen ‘Nightmare on Elm Street’-film.