( + )

Vi følger landmåler K. i det han ankommer en liten avsidesliggende landsby. Men de lokale myndighetene nekter å la han komme inn i byen med slottet. K. prøver å overbevise de lokale tjenestemennene om at han er sendt fra regjeringen. Dette fører ham inn i en byråkratimøllemareritt med mange fraksjoner med en rivaliserende lokalbefolkning...

Filmen hadde premiere ved Berlin internasjonale filmfestival i 1997. Regien er ved den interessante, tyske mesterregissøren Michael Haneke. Denne gangen har han laget en tyngre og mer sær film som bygger på en adapsjon av Franz Kafkas absurde roman fra 1926, ved navn Das Schloß. Det skal også neves at filmen gikk på kino i Tyskland, Tsjekkia, Japan, USA og Canada. I Østerrike, som den er filmet i, gikk den rett på TV.

Landmåler K. får virkelig brynt seg i filmen. Alt starter med at en mann legger seg til å sove på en pub. Og ellers følger vi mange Slitne og livstrøtte folk på puben i sin hverdag. De rare tvillingene som følger hovedpersonen blindt er ganske rare. Jeg skjønner meg ikke på dem. Det er disse rollefigurene som gjør at jeg liker filmen litt. Men det er samtidig ganske sært og snålt mye av det vi presenteres for. Du får også beskrevet et kjærlighetsforhold som er med på å sprite opp filmen noe.

Fotoarbeidet er ganske spesielt. En del av kameravinklene er litt rare og du ser ikke alt i bildet. Filmen er også spesielt klippet der filmen går i svart et sekund i mange av klippene. Den er meget sær og nesten litt øst-europeisk i stilen. Fortellerstemmen er fremtredende i filmen. Draget over filmen er litt trist og stusselig. Scenografien er med andre ord alt annet enn tiltalende, og dette føles ganske lite allment fortalt på en måte som minner mer om et eldre stykke på et teater eller en eldre TV-film, mer enn en frisk og oppdatert film.

Skuespillet er dog bra utført. I front finner vi Ulrich Mühe, kjent fra Hanekes andre filmer i Benny's Video og Funny Games i tillegg til Florian Henckel von Donnersmarcks Oscarvinnerende film, De andres liv fra 2009. Vi finner også en annen Haneke-yngling i Susanne Lothar, kjent fra Funny Games, Pianolærerinnen og Det hvite båndet, i tillegg til andre store filmer fra andre filmskapere som The Reader og Anna Karenina. I andre roller finner vi også andre dyktige skuespillere, som gjør en bra innsats.

Konklusjon
Jeg fikk aldri helt engasjementet for filmen, men den har sine øyeblikk likevel. Vi får en veldig sær film. Dette er en film som forsøker å fri til et kulturelt publikum, med det ellers lite folkelige så tunge materie som filmen kommer med. Det er snø og ganske mørkt i filmen, og dette er et inntrykk som er med på å befeste den tunge stemningen med kulden som er med på kjøle ned inntrykket. Da hjelper det også fint lite at skuespillet er av et solid kaliber. Det er dog noe humor i alt det absurde, men det blir for spesielt og dette når ikke helt ut til oss i alt det trauste. Det gjør også at filmen føles direkte tung å se og for smart og intellektuell for sitt eget beste.