( - )

Vi følger gjengen i selskapet Mystery Inc. i det de kommer til Coolsville Museum of Criminology som æresgjester. Men det som skulle bli en rolig tur på museumet, utvikler seg mer til et mareritt i det en maskert kriminell stjeler noen monsterkostymer som det ligger en plan bak om å få monterne til å gjenoppstå. Dette blir nok et mysterium å løse for Fred, Daphne, Shaggy, Velma og Scooby-Doo, og samtidig redde situasjonen fra å komme helt ut av kontroll...

Filmen er en oppfølger av Scooby-Doo fra 2002, og er basert på den tegnede TV-serien Scooby-Doo, skapt i 1969 av William Hanna og Joseph Barbera. I sentrum for filmen finner vi den godlynte hunden, Scooby-Doo, som alltid er med på å løse kriminalmysterier, og gjerne med litt lettere spenning og skrekk blandet inn i alt som skjer.

Regien er ved Raja Gosnell, kjent fra filmer som Alene Hjemme 3, Never Been Kissed, Big Momma's House og Smurfene. Han hadde også regien i første Scooby-Doo-film. Filmen begynner blassere enn den første filmen, men så skal det også legges til at den første filmen ikke var stort å skryte av. Det er også litt mindre effekter i oppfølgeren, og det er en bra ting, fordi første film hadde for mye effekter for sitt eget beste, faktisk så mye at man nesten fikk vondt i øynene og hodet av å se på.

Humoren i filmen legger seg på samme linje som i første film. Du får en del situasjonskomikk og lettere spenning som ikke skal skremme de små for mye. Eksempelvis blir noen av tingene fordummende opplagt, som da Scooby kler seg ut, og han ser ganske morsom ut, men det er også helt umulig å se at han ikke er en hund som er bak kostymet, selv om hunden er dødelig morsom i krøllete hår i discokostyme.

Det er for mye rart. Dette minner nesten mer om en slags Ghostbusters bare laget for barn. Eller mer i samme nabolag som Ghosebumps. Føler også dette er litt i samme landskap som Flintstonesfilmene, både når det gjelder humor, voldsomhet og fargebruk. Det gjør at jeg ikke helt kjøper verdenen fordi det ikke bygges godt nok opp rundt rollefigurene og jeg lever meg ikke helt inn i det som skjer. Effektene er også merkbart bedre i denne oppfølgeren, og det gjør dette langt lettere å fordøye, selv om filmen i sin helhet har en mer forglemmelig historie.

Konklusjon
Synes andre film er omtrent som den første, men er heller ikke en film jeg tror jeg kommer til å se igjen om jeg ikke blir tvunget. Det er litt småtraust å se Scooby Doo på ekte film, som føles som en oppvisning i uengasjerende filmmakeri, og samtidig priser du deg lykkelig for at dette faktisk fungerer best på tegnefilm, slik du husker det fra barndommen. Jeg ler litt av enkelte poenger, men dette var ikke helt det store. Mulig filmen fungerer bedre på barn enn voksne, for dette var alt for overkarikert og tilgjort for sitt eget beste. Noe av grunnen er nok for å fange sjarmen og essensen fra tegnefilmserien, men alt i alt er dette litt svakt og ikke stort å skrive hjem om, men om du likte første film, er det grei skuring å få med deg oppfølgeren, som ikke er så mye dårligere og dermed karrer seg så vidt opp på treeren på terningen.