( + )

Vi skal til en liten engelsk landsby på starten av 1980-tallet. Der introduseres vi for en svart djevelsk katt som får en mann til å kjøre inn i en lyktestolpe så mannen avgår med døden. Katten på sin side drar tilbake til sitt hjem i et gammelt hus hos tidligere høyskoleprofessor so nå fungerer som et medium. Videre introduseres vi for en amerikansk turist ved navn, politikonstabelen Wilson, en lokal utadvendt tenåring og kjæresten hennes og en rekke andre. Felles for dem alle er at den svarte katten krysser deres veier og har dødelig og mørk påvirkning på alt den kommer i nærheten av...

Filmen er løst basert på en bok av Edgar Allen Poe fra 1843, med samme navn som filmen. Vi følger den svarte katten en del. Den er filmet i tredjepersonperspektiv og samt i fra kattens synsvinkel. Men det er også personer i fokus i filmen for å variere litt, men eg synes ikke at filmfortellingen var allverdens i filmen. Katten er hissig av seg og gjør mye ugang. Den bruker sine klør på de rundt seg og tar til og med av sikringen.

Det hele er regissert av Fulchi. Det gjør at jeg får visse forventninger til det filmen vil gi meg. Likevel ble jeg ikke slått i bakken over starten i filmen. Synes dette var litt småtamt, selv til å være Fulchi. Du får dog noen kule scener og bildesammensetninger som når man ser den svarte kattens øyne i kryssklippet til en eldre strittende øyne. Samtidig får vi også noen bilder av et par som fråder fra munnen. Det blir også en del stilige scener når katten angriper i klipp og zoomsekvenser som føles kultfilmstilfulle.

Liker en del av variasjonen i måten filmen er fortalt på. Det er alt fra fiffige kameravinkler, zoom inn og ut og variasjon i både nærbilder og oversiktsbilder. Forskjellige kameraer følger fra synsvinkelen til både personer, kjøretøy og dyr. Klippen er passe greit sydd sammen også, men det mangler noe for at denne filmen virkelig skal glimre. Jeg ble var heller ikke overbegeistret over det visuelle i filmen. Filmmusikken er ikke stort å skrive hjem om, men fungerer greit i filmen.

Det skjer ikke så alt for mye i filmen og den har et veldig lavt tempo. Effektene i filmen er dog ganske greie, men de blir ikke viet like mye fokus som de beste av Fulchis filmer. Scenene når katten dør er ganske lignende til Poltergeist med senger som svever og ting i leiligheten som rister. Og i tillegg viser dette seg som en voksenfilm på flere områder, med blant annet noen bare bryster til tider og annen grov vold.

Filmen er mer innadvendt enn jeg hadde sett for meg på forhånd. Det er ikke så mye dialog og vi får høre litt tanker, telefonsamtaler og annet som ikke føles så engasjerende. Og med en handling som er ganske treg, er dette en litt laber kombinasjon, selv om filmen ikke akkurat føles dårlig av den grunn, heller bare mindre underholdende enn den kunne vært om Fulchi hadde hatt et bedre manus å gå ut i fra.

Konklusjon
Alt i alt var dette en greit underholdende film å se, men ikke så mye mer enn det heller. Det er en del mystikk i filmen med katten, men utover det byr ikke dette på store krumspring. Dette er ikke Fulchi på høyden, men filmen kommer seg en del utover i filmen som begynner som et aldri så lite gjesp. Filmen har likevel sine kvaliteter som gjør den grei å se. Det gjør at The Black Cat er noe å vurdere om du liker eldre skrekkfilmer i kultfilmsjangeren. Jeg vil legge til at filmen selvsagt er obligatorisk for Fulchi-fans, men ikke en film man begynner med om man skal introduseres for den kule italienske filmskaperen.