Vi følger Robert. En er en ung mann som forlater storbyen og ekskona for å begynne på nytt i en svært mindre by. Og der begynner han spionere på en fremmed kvinne som han kikker på gjennom vinduet hennes. Hun tar ham på fersk gjerning, men melder ham pussig nok ikke til politiet, og heller inviterer ham inn i varmen. Og hun begynner å fascineres mer og mer av Robert. Og det stopper ikke der fordi hun er fra før i et forhold, og hennes kjæreste blir rasende når han buster dem. Det fører Robert inn i dype problemer…

Filmen begynner svært stillferdig. Føler filmen ikke engasjerer så mye og det hele er meget flat i energien. Det tar også lang tid før filmen kommer igang. Det er dog noe som ligger å ulmer under, og du får noe mystikk når filmen kommer mer igang. Det som er filmens lille store trekkplaster er at den antyder ting som ikke er tilfelle i starten, og du får ikke hele bildet av sannheten i begynnelsen. Synes også at hovedpersonene er litt vanskelig å forstå seg på og er litt gåteaktig.

Det hele er basert på en roman av forfatteren, Patricia Highsmith, som har skrevet historien om Den talentfulle Mr. Ripley. Coveret gir inntykk av en mørk film, men filmen åpenbarer seg raskt som en lettvekter også på det dystre. Selv humoren er skrudd på i et nivå det føles litt for lett noen tider. Synes ikke filmen passer inn med dramastemningen vi møter i starten. Noe av filmen foregår om natten, men så er det sterke lyse scener som trekker ned inntrykket også. Musikken er litt småmystisk med lange fløytetoner, men selv om musikken er med på notene, er dette ikke noe som skiller seg ut, og blir i lengden litt for generisk i variasjoner du har hørt mye fra før.

Regien er ved Jamie Thraves, som har sin bakgrunn fra masse musikkvideoer. Men etter å ha sett ‘The Cry of the Owl’, ble jeg ikke helt overbevist om at Thraves er en filmskaper som kan skape det helt store potensialet i et filmprosjekt. Synes helheten og den røde tråden i det visuelle og filmskapingen ikke hang helt sammen. Filmen er inne på noe i enkelte scener, men limet i filmen fungerer ikke skikkelig. Det vil si at scenene mellom mystikken, føles for billige og har ikke samme spor og 'fealing' som resten av filmen.

Det virker så vagt det filmen dreier seg om. Hvordan ville du reagert om en jente du kjente dukket opp i alle mulige sammenhenger rundt deg, og tilsynelatende helt tilfeldig? Men dette scenarioet virker mer rart enn effektivt i filmen. Det er også andre svært rare øyeblikk. Men selv om filmen ikke engasjerer så mye, så er det slik at man faktisk lurer på hvordan det vil gå til slutt, og det er grunnen til at man holder det gående uten å slå av. Føler også filmen ikke blir direkte dårlig, men heller fravær av det komplette inntrykket som gjør at dette aldri føles som en storfilm på noe vis.

Skuespillet er helt ok, selv om du får servert et stort navn som Julia Stiles. I hovedrollene finner vi Julia Stiles og Paddy Considine, som har spilt i Jason Bourne-film sammen fra før. Stiles er mer kjent enn Paddy, og er kjent fjes fra en rekke filmer i alt fra Silver Linings Playbook til 10 ting jeg hater ved deg. Men selv om Stiles er en profil, klarer hun ikke å prege filmen nok til at dette henger helt sammen. Mye av grunnen er jo også regien og manuset ikke henger helt i hop.

Konklusjon
Filmen kunne vært en interessant film, men fenger meg mindre og mindre utover i filmen. Det er mye som ikke fungerer i filmen, og hovedproblemet er at enkelte deler av filmen er helt uten noen form for stemning som gjør at man faller helt ut i perioder. Likevel er det perioder i filmen som fenger og mysteriet i filmen fascinerer i korte drag. Man lurer som sagt på hvordan dette vil ende og det gjør at slutten på filmen føles mer spenstig enn starten. Det elementet gjør at filmen har sine stunder og ender opp midt på treet i en meget ujevn forestilling som begynner dårligere enn den slutter, selv om ikke slutten er noe genial på et vis som skiller seg ut fra alt man tidligere har sett. Det er dog noen små tvister du ikke så komme, men i det store og det hele er dette ikke noe jeg ser igjen, og særlig synes jeg ikke slutten fenget helt heller.