Vi skal til New York til år 2000. Harry er lykkelig med sin kjæreste Marion. Det er bare det at de mangler midler for fremtiden. Harry begynner så å deale narkotika, siden det er mye penger i. Men det er bare det at han må teste varene, og det har sine svært mørke bivirkninger. Vi følger også moren til Harry, som bor i Brooklyn. Hun blir plukket ut til å være med på et gameshow på TV. Det gjør at hun vil se bra ut og begynner på noen lumske slankepiller, som har effekter hun ikke var klar over. Det viser seg at det ikke er lang vei til avgrunnen for noen av de tre nevnte…

Filmen bruker mye forskjellige kule måter å fortelle historien på. Du får rask film for å vise effekten av dop og ruter med forskjellige ting som skjer samtidig på skjermen. Det er også veldig mye klipping i filmen med raske klipp med mye bruk av nærbilder. Og for å forsterke beskrivelsen av effekten av narkotika, så får vi se alle prosessene som settes i gang i alt fra sprøyten som gjøres klar, insprøytningen, hvordan blodet reagerer på dopet, nærbilde av hvordan pupillene utvider seg med mer, og alt blir presentert i enkle veldig raske klipp. Du får også en del psykedeliske effekter.

Musikken er et svært viktig del av filmen. Lydsporet er utrolig unikt i filmen og er brukt i veldig mange andre sammenhenger også. Musikken er egentlig mer kjent enn filmen og beskriver utrolig bra sammen med bildet hvordan dop påvirker og den stemningen vi ser andre som er påvirket av narkotika oppleves utenifra. Musikken er også meget repetitiv, men er utført på en meget organisk måte der du får en glidende overgang av elementer som kan holde på i det uendelige og likevel føles fascinerende å høre på. Det gjør soundtracket til filmen meget unikt og noe du kan høre på når du skal koble av også, i alle fall hovedthemen for filmen. Det skal også legges til at det ikke er noe sang i musikken, den er instrumental med masse strykeinstrumenter og eksperimentelle lyder for å fylle inn uttrykket.

Skuespillet er også svært solid med store navn som Jennifer Connelly (Et vakkert sinn, Dark City og Hulken) og Jared Leto (Lord of War og Jokeren i Suicide Squad, sammen med en rekke andre biroller i kjente filmer som Fight Club, Blade Runner 2, Den Tynne Røde Linjen og American Psycho). Jennifer Connelly spiller enormt bra i filmen og ser ut som hun er virkelig doppåvirket og lever et miserabelt liv. Også Ellen Burstyn gjør en rolle få andre ville klart å skape. Vi treffer til og med Jared Leto i en sentral rolle som pen narkomisbruker som leier ut sin kjæreste i jakten på å finansiere dopet.

Regien er mesterlig avstøtende og er filmatisk genialt utført. I registolen finner vi Darren Aronofsky, kjent for andre særegne filmer som The Wrestler og Black Swan. Filmen er svært effektiv i antinarkotikasaken. Filmen beskriver forskjellige former for avhengighet av rus, og det elementet av hvordan avhengighet kan kjøre en person dypt ned i undergrunnen. Etter å ha sett filmen føler du en intens avsky til narkotika, og faktisk føler deg direkte dårlig av hva filmen har tilbudt deg og de inntrykkene den gir deg.

Konklusjon
‘Requiem For a Dream’ slår deg hardt som en knyttneve i magen. Du blir fysisk dårlig av å se filmen. Sjelden kjenner jeg filmer så sterkt på kroppen og får meg til å vri meg i stolen av avsky. Liker også utviklingen i filmen som begynner rolig og tar mer og mer av utover i filmen. Dette er en veldig sterk film som kjører på og gir deg noe helt utenom det vanlige. Du får rett og slett den beste antidopfilmen jeg har sett og mest sannsynlig kommer til å se. Dette er en film du aldri glemmer å ha sett. Den brenner seg inn og i dette gjensynet, synes jeg filmen virkelig beviser sin genialitet. Mitt budskap er med andre ord at dette bør du se, selv om den er svært ubehagelig.