( + )

Vi følger Sara som tror hun har funnet den perfekte ektemannen. Og jo lengre de bor sammen, jo mer skjønner hun at han er sykelig sjalu og har en del ekstreme psykopatiske trekk. Og når hun først skjønner hva hun er blitt en del av, så innser hun at ekteskapet ikke er en glede lenger og mer i form av et fengsel hun ikke kommer seg ut av så lett. Men som i alle fengsel, så kan man rømme om man finner en genial plan. Sara legger en snedig plan, men med det beveger hun seg også ut på dypt vann. Ektemannen er ikke lett å lure og er ekstremt opphengt i detaljer, og når han mister henne, gjør han alt for å spore henne opp igjen med et ekstremt sinne for at hun har lurt ham...

Alt er idyll i starten. Men du merker at noe er alvorlig galt og du får dine mistanker når han kliner og elsker til thememusikken fra Ondskapens Hotell. Hun merker også at han er sykelig opptatt av detaljer. Han er svært sjalu og er voldelig med henne ut av de minste ting. Han kan finne på de rareste ting, som han kan slå henne for i det ene øyeblikket, og omfavne henne og kysse henne i det neste, som om ingenting har skjedd.

Hun føler seg fanget i nett, som hun ikke kommer seg ut av. De bor veldig avsidesliggende til på en øy og hun liker ikke å ta båt. Hun må late som om alt er bra, fordi hun ikke skal bli slått eller straffet. Selv når de elsker, hater hun det og du ser det på henne, og så må hun smile hver gang når han ser henne.

Filmen har en snikende følelse av frykt for at ektemannen til hovedpersonen plutselig skal spore henne opp å finne henne. I tillegg ligger dette så mye i kortene at vi vet det kommer til å skje, bare ikke når og helt hva som vil skje da. Særlig siden han er troende til hva som helst og da kan virkelig skade henne og gjøre om på friheten hennes.

Skuespillet er ikke allverdens, men filmen har et navn på plakaten som selger. Julia Roberts spiller hovedrollen og det gjør hun på et vis vi knytter stor tillit til rollefiguren hennes. Hun blir filmens store anker og profil som bærer alt gjennom denne litt typiske dramathrilleren, som dog ikke er langt i fra blant hennes beste roller eller filmer. Faktisk føles dette ganske midt på treet, og filmen føles ikke vass nok til å engasjere hele veien.

Det kom mange slike dramathrillere med blanding mellom både farlig og pikant innhold på slutten av 1980-tallet og begynnelsen på 1990-tallet. Jeg snakker eksempelvis om andre filmer som Basic Instinct (1992), Farlig Begjær (1987) og Avsløringen (1994), men ‘I seng med Fienden’ er nok dessverre ikke den av dem som har tålt tidens tann best. Det fordi verken det tekniske eller filmfortelligen er av god nok kvalitet.

Det hele er lagt opp som en psykologisk thriller som drar seg mer og mer til. Det er noen tvister i filmen. Mot slutten blir dette skikkelig nervepirrende. Dette blir skikkelig psycho i flere øyeblikk. Disse øyeblikkene er det du ser filmen for alene. Filmen kunne vært bedre og det er ikke så mye skrekk i filmen, selv om det blir noen øyeblikk mot slutten med lett skrekk.

Konklusjon
Filmen har en del psykologisk uggen stemning, men filmen drøyer litt mye for å komme til poenget, og når poenget først kommer, så blir er det raskt over. Derfor føles filmen noe hul og konstruert i lengden, og hele filmen går i grunnen med til å bygge opp mot det store klimakset. Det gjør at jeg trekker en del og filmen har ikke like mye gjensynsverdi. Filmen er dog greit å se og er bra underholdende, men holder ikke hele veien til målet. Verken manus eller regi er stort å skryte over og regissør Joseph Ruben, har laget bedre filmer enn dette både før og etter.