( - )

Vi befinner oss i Japan. En alenemor og hennes datter på seks år som har akkurat flyttet etter en nylig skilsmisse. De kommer til en bygård der de flytter inn i en leilighet. Men det de ikke vet er at bygården skjuler en mørk hemmelighet. En liten jente har forsvunnet når hun bodde der. Ingen vet hvor det ble av henne. Og plutselig begynner bygården å dryppe og lekke som en sil. Det er svart vann som renner i tak, gulv og vegger, og midt i dette fuktige mysteriumet finner vi moren og datteren, som har et sterkt samhold, så spørs det om samholdet er sterkt nok til å ikke miste kontrollen når jenta i vannet begynner å kalle på moren…

Her får du nok en asiatisk grøsser som beveger seg i The Ring-landskapet. Både er dette mørkt og dystert, og det har barn med i handlingen, i god gammel tradisjon med The Grudge og The Ring. Filmen begynner svært rolig og bygger seg sakte men sikkert opp mot det store klimakset. Og som det ofte er, så er det et kult mysterium i bunn for filmen. Selvsagt blir det også en del spøkelsesstemning i filmen i god asiatisk stil. Filmen går litt sakte frem og stiller en del spørsmål til deg. Hva er det med dette vannet? Hvorfor er det sort? Hvem er den jenta som viser seg? Hvordan henger alt dette sammen?

Regien er ved Hideo Nakata, som også står bak superhitten Ringu fra 1998, som senere ble igjeninnspilt i Hollywood som The ring. Og selv om Dark Water har en del, så er Ringu i en litt annen klasse. Likevel er det er flere stilige scener i Dark Water som skaper en del atmosfære. Som scenen når jenta går ute i regnet med gult skjær over bildet og med musikk med xylofonlignende, industriell sound er ganske kult utformet. Du får også flere følelser i scenen når den sorte og skumle jenta kommer til moren sin. den er både spookey og sår, og nettopp denne kombinasjonen gjør filmen ytterst spesiell. Alt er ikke så rett frem som vi først forventer.

Filmen er nifs til tider, men dette kommer mer som et snikende ullteppe, mer enn å kaste nifse ting mot oss. Vi skjønner at noe overnaturlig er i gjerdet, men man klarer ikke sette helt fingeren på hva som er i ferd med å skje rundt rollefigurene. Man kan også øyne at filmens manus ikke har allverdens å by på og noen ganger underveis føler jeg ikke filmen for ut det sanne potensialet av materialet i bunn, men liker dog at filmen overrasker. Atmosfæren er mer skummel enn selve innholdet.

Konklusjon
Filmen er rett og slett mindre voldsom enn The Ring og The Grudge og har en mer fremtredende dramadel som toner ned skrekkutrykket en del. Det gjør at mange reine skrekkjunkier kanskje blir skuffet over den blandingen de her får. Slutten er også litt veik og forsiktig. Skrekken er mer antydet enn i sterk fokus og mysteriet er det som blir viet mest plass i filmen. Det hele strekkes for mye ut og filmen hadde hatt bedre av å være en del kortere. Likevel er skrekkfilmen inne på noe til tider og du får konturene av noe som kunne vært bedre sammensatt med et bedre manus i bunn. Dette ble for tregt til å bli en skikkelig klassiker.