Vi skal tilbake til et middelaldersamfunn. Der treffer vi den unge jenta Karin som skal en tur til kirken til kirken. På veien gjennom skogen blir hun overfalt av noen fæle gjetere. Det ene tar det andre og snart er den vakre og vene Karin utsatt for overgrep. Det eneste vitnet er hennes gravide halvsøster, Ingeri, som har sett gjerningsmennene. Men det er ikke lett i tiden etterpå da Karin ikke kommer hjem, men det tar ikke så lang tid før alt kommer til overflaten, og det som skjer går ikke akkurat stille for seg…

Alt er basert på en gammel vise som har handling fra 1300-tallet. Visen heter ‘Per Tyrssons döttrar i Vänge’. Filmen begynner i en tid der kirken står sterkt i samfunnet, men noen ber også til de eldre Norrønne gudene som Odin og Tor. I starten får vi presentert alle rollefigurene. Den vakre Karin og hennes halvsøster. Moren til Karin er veldig glad i sitt barn og skjemmer henne bort, men så skjer det som ikke skal skje, at datteren blir utsatt for en kriminell handling som er blant de fleste kvinners største mareritt.

Stemningen i filmen er veldig spesiell. Det er lite musikk i filmen, men noe sang blir det og noe fløytemusikk. Ellers er resten av filmen ganske så dramatisk av seg. Dette er både en sterk film og en historie som blir naturlig skildret, uten at det går på bekostning på troverdigheten i materialet, eller at dette for den saks skyld virker tungt og traust. Jo lenger inn i filmen vi kommer, jo mer intens blir den. Filmen handler om det gode mot det onde, med en uskyldsren jomfru på den ene siden og noen fæle overgripere på den andre.

Filmen er regissert av mesterregissør Ingmar Bergman, og dette er blant hans beste filmer, selv om den ikke er like kjent i dag. Bergman klarer i alle fall å sette sitt solide stempel på filmen. Fotoarbeidet er særegent og Sven Nykvist har hentet sin inspirasjon fra en viss japansk mester ved navn Akira Kurosawa og hans film Rashomon. Det skaper en helt spesiell spiss på verket når fotoet er lignende som en Kurosawafilm med mye nærbilder av fjes og måten å gjennomføre fotoet på som gjør dette utrolig klassisk.

Selve voldtektsscenen er ganske så voldsom og er veldig sterk kost, selv den dag i dag, selv om den blir skildret med lite hud og mye klær. En amerikansk filmskaper ble også ble preget av filmen. Faktisk så sterkt at Wes Craven, brukte filmen som inspirasjon for sin første film: ‘The Last House on the Left’, bare i en mye grovere og voldsommere versjon. Resultatet ble en kultfilmklassiker som slo hardt og fremdeles gjør det, men av en helt annen klasse enn Jomfrukilden som er en mye mer gjennomarbeidet film og en sann klassiker.

Bergman gjorde stor suksess med filmen som vant Oscar for beste fremmedspråklige film, vant Golden Globe og høstet også kritikerprisen på filmfestivalen i Cannes. Skuespillet er også meget pertentlig over hele linjen med Max von Sydow i spissen som Bergmans store krumtapp. Liker også hvordan Bergmann skaper filmen med en mengde detaljer i bildet. Det er flere ting i filmen som både får deg til å tenke og samt utfordrer deg som seer i filmen. Slutten er også meget spesiell og det er en del sterke scener i filmen, selv om det meste er mindre problematisk.

Konklusjon
Dette er en film som trollbandt meg og den føles utrolig solid. Jo mer jeg tenker gjennom filmen og det den har gitt meg av inntrykk, jo mer skjønner jeg at dette er en film som treffer hardt med det den gir deg. Dette er både en god historiefortelling, og samt et mesterlig filmverk som er unikt gjennomført og en del av den store og stolte filmarven vår. Jo mer Bergman-film jeg ser, jo mer skjønner jeg av hans genialitet som filmskaper. Han har skapt så mange filmer av stor klassikerånd, og dette er blant de aller beste som så dann. Dette må du se om du liker god film, og særlig da eldre film i mesterlig sorthvitt av beste kaliber.