( + )

Vi følger skuespilleren Anne som lever et ensomt liv i fravær fra sin kjæreste som jobber som krigsfotograf og med det sjelden er hjemme. Vi skal også innom musikklæreren fra Mali som har sitt engasjement rundt å lære døve barn i å traktere trommene. Du blir også kjent med Maria fra Romania, hun lever med et gatehjørne i Paris som grunnlag for inntekten for familien i hjemlandet. Vi tar også en tur innom bonden på den franske landsbygda som sliter for å få endene til å møtes…

Filmen starter med en jente som er stum og lener seg inntil en vegg. Hun virker sjenert. Og videre får vi en film med en rekke fiffige fortellergrep. Blant annet får du presentert scenene der en gutt fornedrer en kvinne og en farget tar henne i forsvar, hvor den som forsvarer selv ender opp med å selv bli tatt av politiet. Du får også en ekkel scene med en gutt som klatrer på et gjerde på en terrasse utenpå et hotell der det er langt ned.

‘Kode Ukjent’ er regissert av den kritikerroste, tyske regissøren Michael Haneke. Han har laget mye minneverdig film som Oscarvinneren Amour, Det hvite båndet, Funny Games og Pianolærerinnen. Alle de nevnte filmene er på hver sin måte et lite mesterverk som står for seg selv. Kode Ukjent er dog ikke like minneverdig, men har sine sterke sider denne filmen også. Etter at du har sett filmen, så sitter du igjen med en del sterke inntrykk, samt du føler på at briljansen er der og utfordrer deg i mens du ser, selv om filmen ikke blir altoppslukende hele veien, som Haneke er på sitt ypperste.

Det er interessant å se hvordan alt henger sammen i filmen. Det er også fravær av musikk bortsett fra trommene, der lyden spiller en større rolle i verket. Haneke har klart å skape en flott film der skuespillet står i høysetet. En av dem som bærer filme er den franske stjerna Juliette Binoche. Og hun er skuespiller med stor S, og det viser hun til gangs i denne filmen. Binoche glir rett inn i filmen. Hennes rollefigur utstråler total ensomhet og det viser hun med hele kroppen og samt kommunikasjon med omverdenen.

Filmen er utformet som et drama men er ukonvensjonell i formen. Handlingen er ganske fiffig lagt opp og du får presentert en brutalt depressiv virkelighet. Du får innslag av et knippe personer som følges videre opp i løpet av filmen. Hver scene avslutter med at kameraet går i svart på en typisk Haneke-måte klipp. Vi får se at ting ikke er som de ser ut til å være. Du får også en del interessante scener og situasjoner i møte mellom kulturer og hvordan de respekterer hverandre og ikke. Med andre ord er det rasisme på plakaten og forskjeller på folk som lever på skyggesiden.

Konklusjon
Alt i alt er dette ganske så solid. Personlig er ikke dette helt oppe blant de ypperste Haneke-favorittene mine, men filmen har en del å by på også. Slutten er også ganske mystisk og har rom for mye tolkning. Det kan også sies om resten av filmen som bærer preg av mange ufullendte reiser som henger sammen på kunstnerisk vis og skaper en bra helhet. Og selv om alle skuespillerne leverer er det Juliette Binoche som legges mest merke til. Filmen er ganske så spesiell og jeg ser for meg at filmen kan oppleves bedre med flere gjennomsyn for å dykke mer ned i detaljene, selv har jeg bare sett den denne ene gangen. Det blir for meg med en solid firer på terningen, og Haneke leverer en film som skiller seg ut, men som har mer å gå på mot perfeksjonen. Likevel føles filmen tidvis både fascinerende, spenstig og solid forankret i dramasegmentet. Rollefigurene får virkelig gjennomgå og blir litt lekt med. Det gjør at filmen vokser litt på seg og føles bedre etter du har sett den enn det du opplever under filmen.