Vi følger arkitekten Jonathan Rivers (Michael Keaton). Hans kone mister livet i voldsom ulykke. Det gjør at han kommer inn i litt av et mørke og får kontakt med en skyggefull underverden. Noen kontakter ham fra en mystisk gruppe kalt Electronic Voice Phenomenon, som kommuniserer med de døde. Med teknologi får gruppen kontakt med de døde via TV-apparatet via noen tekniske dingser. Men vet de egentlig hvem som skjuler seg på den andre siden av denne mystiske portalen?

Filmen åpner med skurr på TV-en, og vi øyner at dette kan ta en mystisk vei etter hvert. Men starten er badet sommeridyll. Livet er bra og lykken smiler til det middelaldrende paret som endelig skal ha barn. Filmen begynner på rolig og avbalansert vis. Det tar litt tid før filmen kommer i gang. Og med tapet av kona begynner ting å skje. Det kommer ‘info’ fra den andre siden, men vet de egentlig hvem de snakker med? En mann som ikke er et medium hjelper til med å formidle kontakt fra den andre siden. Han kan ikke kontakte dem, men de kontakter ham gjennom en elektrisk enhet der han både kan se og høre dem. Han tar kontakt med Jonathan. Det er mye mystikk i filmen og flere og flere detaljer kommer på plass etter hvert.

Filmen er regissert av Geoffrey Sax, og dette er hans første spillefilm som ikke er laget for TV. Og Sax viser at han har noe å fare med, selv om dette er ganske gjennomsnittlig reint filmmessig. Likevel er filmen ganske så greit underholdende. Det er også en grei visuell rød tråd i filmen med et helhetlig gråaktig skjær over bildematerialet. Hovedrollen blir spilt av Michael Keaton, best kjent for Tim Burton-filmer som Batman og Beetlejuice i tillegg til andre kjente verk som Birdman, Spotlight, Utenfor Rekkevidde og Spider-Man: Homecoming. Og Keaton gjør en grei rolle i filmen, uten å briljere, fordi filmen ikke legger opp til det ut i fra manus og gjennomføring.

Dette bygger seg sakte men sikkert opp. Litt uti filmen begynner ting å bli mer og mer mystisk og med det glir dette mer og mer over i grøsserlandskapet. Du venter hele veien på at det skal komme noe skikkelig skummelt ut av skjermen. Det er en ganske lett ubehagelig atmosfære i filmen. Noe i samme gaten som noe veldig lett The Ring-aktig. Og som i The Ring er det også her et mysterium som prøves å nøste opp i fra hovedpersonens side. Alt går mer eller mindre problemfritt inn til 52 minutter inn i filmen, der vi får den første jump scaren og faren begynner å komme tettere på hovedpersonen.

Ting blir villere og villere utover i filmen, og med det tar dette ser mer og mer opp som underholdning. Liker veldig godt mysteriumet i filmen og alt bygger på et spennende konsept i bunn. Nå er det ikke alt som er like godt gjennomført, men likevel synes jeg dette har en del å by på, og er en film som har mye atmosfære, men kunne vært bedre sydd sammen på manussiden, men dette er ganske greit når alt kommer til alt, i en kul avslutning på det hele, med mer og mer skrekk. Men selve slutten i seg selv er ikke særlig overraskende og det er mye klisjeer i filmen.

Konklusjon
Filmen innehar et okei konsept men har noen problemer underveis. Den føles noe treg i starten og filmen kunne vært mer spisset til. Manuset hadde trengt mer spenningsmomenter underveis og filmen blir litt tander til tider. Dette prøver å skape konturene av en skrekkaktig thriller, men blir litt for langsom med mye mindre dramatikk enn jeg hadde sett for meg på forhånd. Det gjør at filmen ikke klarer å overbevise helt på noen punkter, og verken skrekk eller thrillermomentene er gode nok i lengden. Likevel har filmen noe å fare med og føles okei å se, bare litt avbalansert og roligere enn ventet. Men det kommer noe skrekk og spenning mot slutten, som gjør at filmen får noe av det du forventer. Jeg skulle nok ønsket at konseptet hadde blitt brukt litt mer for alt det er verdt enn det som er tilfelle. Det gjør at dette ikke er en film man uten videre ser to ganger på, hvis man ikke har glemt den helt andre gangen.