( - )

Filmen begynner med en reise i bil om natten, der jenta som haiker kommer i snakk med de hun er i bil med. De spør om hun har blitt voldtatt. Da svarer hun bare at hun kun har møtt snille folk som dem. Da ler karene i bilen høyt og snakker på sitt eget språk om at hun skulle bare visst. Like etter stopper de bilen og forsøker å voldta henne. Hun kommer seg unna og rømmer mot landsbygden i Italia. Der kan ingen engelsk og de sliter med å forstå henne. Men litt etter litt blir hun kjent med folka hun etter hvert ender opp med å bo hos, siden hun mangler idepapirer og eiendeler som hun mistet i kampen mot overgriperne. Og karene hun blir boende hos er litt av noen frisinnede typer…

Regien er av mesterregissør Roman Polanski. Denne gangen har jeg ikke hørt om filmen før jeg så den. Den beskrives som en sexkomedie på coveret. Filmen heter What? og det sier man ofte i løpet av filmen når man ser også. For hva det er man ser på er litt vanskelig å beskrive, eller er det det? Dette er nesten så enkelt som man får det. Nesten litt pinlig flinkisbanalt, og dette oppleves som en stor miss av Polanski.

Musikken er meget klassisk musikk med kontrabass og fiolin. Dette er med andre ord forsøk på høykultur blandet med lavpannet humor skapt av eliten. Her er det nakenhet og annet rart blandet sammen over en lav sko i en bolle, med komedie som filmens store ‘redning’ der filmen mangler dybde og mening ellers. Filmens handling er svært enkel. Bildet og regien er veldig stram og enkel. Foto overbeviser ikke veldig mye, men det er innholdet som ikke holder helt mål her.

Noen ganger synes jeg filmen har fint lite å komme med og da har filmskaperen ment at en naken kvinne skal være nok å hvile øynene på. Men er slike billige triks nok i lengden? Vel, det er vanskelig å forstå helt hva Polanski har tenkt når han lagde dette, annet at det skiller seg litt ut forhold til det andre han har laget. Polanski er dog kjent for simple og rendyrkede filmer, men dette ble i grunnen for sparsomt og har ikke noe punch i seg.

Humoren er ganske enkel som at vi hører to som spiller bordtennis i bakgrunnen, og så hører vi en mann si at: ‘Håper de slutter å spille bordtennis’. Det er også mye komikk ut av at alle har seg over en lav sko. Særlig imens de snakker om helt dagligdagse ting. Dette er nok ment til å være hysterisk morsomt den gangen. Polanski klarte å overraske i alle fall og lever med det opp til tittelen, men ut over det, er dette ikke stort å rope hurra for.

Det virker som det er for lite å lage film av og at mye har vært improvisert for å skape nok innhold til filmen, som også er blitt alt for lang til å være kokt suppe på en spiker av. Det er også litt nød-dialog i komediens tjeneste. Noen stemninger er oki i filmen, men dette er mer syltynt og fungerer heller ikke i lengden som komedie. Til det er andre komiske enkle filmer en god del overlegent det Roman Polanski stiller opp med her.

Skuespillerne er velkjente, men får ikke nok å spille på. Marcello Mastroianni er en respektabel kar som har spilt i klassikere som 8½ og La Dolce vita, som begge er signert mesterfilmskaperen Federico Fellini. Dette blir innimellom litt pinlig på skuespillernes vegne, særlig når Marcello Mastroianni leker tiger eller når hovedpersonen sprader rundt i bare messingen og spiller deilig. Og som om ikke det er nok, så får du en hel del mengde øyeblikk som hadde fått kvinnekampentusiaster til å snu i graven. Dette er langt over grensen over det som hadde blitt støtt av ‘Mee Too’-bevegelsen. Og den meget naive frontfiguren føles ikke helt som noe spenstig nok til å stelle i stand en hel film rundt. I alle fall ikke på dette viset.

Konklusjon
Polanskis filmer er alltid noe å se frem til var hypotesen jeg satt før jeg så denne filmen. Og den holdt ikke hele veien til målet. Vel er filmen udiskutabelt inne på noe filmatisk sett, men innholdet spiller ikke på lag med produktet og dette føltes mer som en dårlig unnskyldning for å lage nok en leken film, nesten uten mål og mening denne gangen. Noen av scenene blir dørgende kjedelige og bokstavelig talt slitsomme nakne å se på. Hadde filmen bare hatt et plott å lene seg til eller en god historie å fortelle, men dette har fint lite å skrive hjem om. Filmen kommer seg noe mot slutten, og det redder den inn på en treer, selv om det er veldig mye hummer og kanari i filmen. Noen av scenene føltes mer syk og snodig mer enn at de egentlig passer inn. Filmen føles bedre mot slutten enn den håpløse starten og føles ganske ok å se i lengden.

Noen ganger treffer filmskapere med improvisasjon, men denne må Polanski ta på sin kappe at han har mestret andre sjangere langt bedre enn den frisinnede komedien han her forsøker seg på. Filmen er helt ok å se, men ikke noe man ler av annet enn at den er litt rar noen ganger og det er også litt for langt mellom poengene noen ganger også, så filmen er mer pinlig enn overbevisende og blir nok aldri noen klassiker på noe vis, selv ikke kult nok til å få ‘kult-’stempel heller. Jeg synes også filmen føles alt for lang. Det er ikke noen grunn til at dette skal vare i opp i mot to timer. Det beste filmen har er regissøren, ellers er det ikke mye å selge inn filmen med og dette er mest som obligatorisk for Polanskifans, andre kan med letthet heller se noe annet Polanski har laget, for den mannen har mye genial film i seg.