En agent for et lyssky selskap bruker hjerneimplantater til å overta hjernen og fjernstyre andres kropper. Og deres forretningsmodell er å la de betalende kundene begå drap på vegne av de kroppene de styrer. Du får med det et konsept som minner om det du fikk i Hostel-filmene, bare fjernstyring av kropper i stedet for at drapsmenn får torturere sine ofre og drepe dem på den måten.

Dette er en meget spesiell film. Det hele starter ganske mørkt med en jente som stikker en plugg inn i hjernen og begynner å grine. Det spares ikke på noe i denne filmen. Du får mye grafiske voldsscener i filmen, og dette er mørkt til ‘tusan’. Effektene er meget kule og fungerer bra i filmen. Det er også litt kult at de er gjort på ‘gamlemåten’ med effekter av det mer praktiske slaget, som får filmen til å se mer ekte ut. Filmen er noe treg og nærmest flyter litt avgårde. Det blir hele tiden nye rollefigurer, og det utfordrer litt av tålmodigheten din. Det er litt industripreg over lyd og musikksporet. Musikken er meget forstyrrende og setter deg i guffen stemning fra første stund.

Regien er ved Brandon Cronenberg og hans andre spillefilm er en ganske så sær film. Dette er god bodyhorror av nesten samme slag som sin far. Med andre ord har ikke eplet falt langt fra stammen. Fotoet er meget solid og dette er en stødig film i sitt segment, som en skikkelig vellaget kvalitetsskrekk med en del brodd i seg også på det kunstneriske planet. Visuelt er det mye knask i filmen med suspirialignende (Dario Argento) fargefilter, klipp og bilder som glir i hverandre. Det hele minner en del om farens visuelle og ubehagelige stil på det som formes på lerretet. Filmen har mye å by og du blir tatt med på litt av en reise, enten du liker dette eller ikke, og akkurat det er det vanskelig å bestemme seg for.

Filmen er mørk, men ikke like mørk som jeg forventet. Likevel er dette langt mørkere enn den vanlige nordmann sikkert setter pris på. Den er også såpass sofistikert at de unge ikke connecter helt til det filmen gir dem. Dette er med andre ord ingen lettere film i Saw-sjangeren. Du blir litt mer en betrakter i filmen, da alt føles litt mer uggent og ikke fullt så allment lett å følge med på. Litt vanskelig å komme tett innpå filmen, man føler en viss distanse til innholdet. Det er dog et greit plott, men formen utfordrer deg og imponerer deg mer enn selve innholdet. Plottet gjentar seg med flere rollefigurer som føles litt som forsøkspersoner, men det at ting gjentar seg føles litt tamt.

Dette er nok litt for speisa og veldig ute for folk flest. Det visuelle uttrykket er derimot litt styggvakkert og gjør at filmen føles spenstig å se til tross for veldig seig handling. For mange vil nok filmen føles både ubehagelig og utfordrende i måten den er bygget opp på. Filmen er ikke direkte vanskelig å følge, men har en veldig ‘voksen’ profil uten å treffe bredt nok til å bli en skikkelig klassiker, selv innenfor sin subsjanger. Likevel har filmen en del å komme med som gjør den ganske så severdig for filmfans som dyrker det filmmediet har å by på.

Konklusjon
Jeg klarer ikke helt å bestemme meg helt for om hva jeg synes om filmen. Handlingen er traust til tross for at det er ganske voldsomme ting som skjer. Men likevel liker jeg veldig godt særheten til filmen og at den skiller seg bra ut i mengden. Filmen er også solid som bodyhorror, men er nok ment for mest for de spesielt interesserte og dedikerte fansen av sjangeren. Jeg liker en del av den pakken jeg får, men sliter litt med å trekkes nok inn i filmen og det den gir meg utover det visuelle, som er temmelig gjennomført. Men filmen blir kanskje litt over måte annerledes og faller i fellen for å miste litt bakkekontakten til tider.