Vi befinner oss i Australia på begynnelsen av 1930-tallet. Storbritannia styrer Australia og de ser på urbefolkningen som et problem. De har laget en ganske rar plan om å ta fra urbefolkningen sine barn og sette dem i leirer og få dem til å få barn med hvite, og på den måten utvanne den fargede rasen. De tre jentene Molly (14 år), Gracie (10 år) og Daisy (8 år) blir tatt fra sin mor og satt på barnehjem langt borte hjemmefra. Men jentene bestemmer seg å gjøre opprør mot overmakten og prøver å finne veien tilbake hjem til moren. Det blir en lang og farefull ferd langs kaningjerdet som går tvers igjennom den australske ødemarken…

Det hele begynner med en fortellerstemme, der hans far var en hvit mann som jobbet med gjerdet, og dette er en fin start på det hele og får oss til å tenke mer igjennom hva kaningjerdet betyr i filmen. Alt er basert på boken 'Follow the Rabbit-Proof Fence' av Doris Pilkington Garimara. Den er igjen bygget på en sann historie om moren til Doris som ble tatt bort fra sin mor og prøvde å rømme tilbake. Det er også mye sterkere å få servert filmen når man vet at dette faktisk har skjedd og at det bygger på ekte historiske fakta i bunn om et sårt kapittel i verdenshistorien som vi aldri må glemme og ikke vil se skje igjen.

Temaet i filmen er raseforskjeller. Filmen beskriver situasjonen mellom britene og aboriginene der det er snakk om rasehygene og at man er redd for de som ser annerledes ut. De hvite snakker nedlatende om aboriginene og snakker om dem og oss. På den måten er filmen ganske så sterk å se og det skjærer gjennom sjelen å se hvor langt britene gikk for å vaske rasen til aboriginene. Selv ser aboriginene på dette som et overgrep mot overmakten som det er vanskelig å kjempe mot. Det er også helt utrolig vondt å oppleve at sårbare barn blir tatt fra sin mor, fra trygge omgivelser og plassert bort i et fremmed sted der de ikke har mye trygghet og et strengt regime på barnehjemmet. Den hvite rase tror de hjelper aboriginene, men egentlig river de dem fra hverandre og skaper splittelse og splid i et folk som var først i landet den hvite mann kom og krevde å eie.

Av rollefigurene finner vi de tre jentene i front med rimenavnene: Molly, Gracie og Daisy. Molly er den eldste og sterkeste av dem. Hun er målbevisst og viser stor omsorg for de rundt seg. Gracie er den som er mest skeptisk til rømningen og finner seg mer til rette hos de hvite. Daisy er en mellomting mellom de to, men savner mor og holder seg til sin søster. Favorittkarakter og hvorfor. Molly på grunn av henne omsorg for hennes søsken. Hun er løsningsorientert, og har håp og mot for det hun tror på. Vi treffer også den hardtarbeidende sporfinneren Moodoo og den innbitte AO Neville som gjør ære i finne jentene før de når moren ved navn Maloo. Vi ser også hvor mye tapet av jentene går inn på Maloo. Det kryssklippes hele veien mellom aboriginenes familie i ørkenen og de tre jentene på reise.

Filmen handler også om felleskap og det er flere scener som beskriver dette, blant annet når de mister noen av følget og de andre begynner å gråte fordi de vet at dette fører til at de aldri sees igjen. Det er hjerteskjærende å se jentene bli tatt fra moren sin. Hun gråter og skriker og kjemper i mot. Det føles som et sterkt og brutalt overgrep mot familien å splitte dem slik. Bestemoren slår seg selv i hodet med en stein og alle gråter i sanden etter at bilen har kjørt av gårde med alle de tre barna. Uten å avsløre for mye er det beste øyeblikket i filmen er når barna møter igjen sin mor. Dette er noen magiske scener som er særdeles godt fortalt. Men selv om du vet dette, så er det ikke alt som går knirkefritt underveis og det er mange skjær i sjøen i en ytterst gripende og spennende film.

Konklusjon
Regien er ved Phillip Noyce og dette er en av hans beste filmer. Han har laget en flott film med nydelig naturfoto. Musikken er også stemningsskapende med mye bruk av trommer, filmmusikk og noe urstemmesang blandet inn i miksen. Musikkbruken er ganske intens med lyder og instrumenter som peker på urfolket og er med på å prege stemningen i filmen. Både foto og musikk spiller på lag og sammen med tematikk og innhold blir dette en film du husker godt å ha sett. Filmen er svært engasjerende og gir mange sterke inntrykk. Det er mange sekvenser som beskriver den tøffe tiden til aboriginerjentene i den fæle leiren. Vi blir med på en utrolig reise der du stadig heier på jentene. Det blir spenning når jentene rømmer, fordi leiren har en sporfinner som jakter etter dem, og han gir seg aldri. Flere ganger er sporfinneren som jakter jentene rett bak dem og dette skaper spenning.