( + )

Vi møter en kvinnelig forsker ved navn Catharine Deane. Hun går inn i folks tanker for å hjelpe barn til å bedre kommunisere med omverdenen. Samtidig jakter FBI ned en fryktelig seriemorder, men akkurat før de tar ham går han inn i koma. Da kommer Deane på banen som hjelp. Hun skal inn i seriemorderens hjerne og finne ut av hvor seriemorderen har gjemt sitt siste offer. Inne i hans hode er det totalt kaos og et redselsfullt sted uten like der seriemorderen sprader rundt som konge med horn på hodet som den reneste djevelen. Men ting går ikke helt etter planen og da må det brukes drastiske løsninger…

Filmen åpner med noen vakre og episke bilder fra ørkenen med en pen kvinne i fjærhvit kjole på en svart hest som går oppe på toppen av en gigantisk sanddyne og møter en gutt. Scenen er høyst merkverdig og har en del innslag av overnaturlige ting. Med andre ord tenker vi kanskje heller at dette er mer som en drøm å regne. Det snakkes også om 'bogeyman', før kvinnen og gutten i front våkner opp i en simulator, der hun flyter i luften i en kroppsdrakt festet med tråder til taket.

Men etter en vakker og litt urovekkende åpning, bygger dette seg sakte men sikkert opp igjen mot det som skal komme. Det er riktignok en del utrolig rare momenter i filmen. Jenter som bader naken i badekar med hvit veske i og som legges på bord etterpå. Etter det pensles vi inn mot den ondskapsfulle psykopaten i front for filmen, som leker med sine offere og er aktiv for å ha kontroll over sine gjester og nyter egen smerte også der han henger over sine torturofre i kroker festet til ryggen sin. Og filmen er med det litt treg og traust i starten, og faktisk litt vanskelig å få tak i resten av filmen også. TIl tross for at filmen føles ganske guffen, så mangler den en del av både atmosfære og driv.

Tarsem Singh gjør sin debutfilm med regien for ‘The Cell’. I seinere tid har Singh prøvd å følge opp karrieren med en rekke mindre suksessfulle forsøk på storfilmer. Det er alt i fra ‘Immortals’ fra 2011 til ‘Lille speil på veggen der’ som forsøker seg på Snehvit-eventyret som live-action-film. Jennifer Lopez spiller hovedrollen i filmen. Og det gjør hun på passe greit vis. Hun er jo et ubestridt midtpunkt i filmen med sin flotte kropp og vakre fjes. Hun står i sterk kontrast til den onde seriemorderen i den andre rollekanten, spilt av godeste Vincent D'Onofrio. I tillegg spiller også en Vince Vaughn en fremtredende rolle.

Dette er en serimorderfilm som prøver å finne på noe nytt, der den går inn i sinnet til seriemorderen også. Filmen prøver hardt på å sjokkere oss med både tortur og ydmykelse av ofrene i reneste ekkelhet. Filmen foregår både i den virkelige verden der ting er sykt nok når morderen forsøker seg på fæl tortur og leking med sine ofre, men når vi kommer inn i hjernen hans befinner vi oss i et virkelig mareritt. Der tar filmen litt ekstra av og vi får masse forstyrrende scener med hud som rives fra kroppen og innvoller som tyter ut av magen. Med andre ord så forsøker dette seg som en hybrid av en rekke seriemorderfilmer som spenner seg fra Seven til Nattsvermeren, men har også en mer rein horrorkomponent som snikes inn.

Noen scener er direkte visuelt strålende, men så kommer enkle andre sekvenser å er litt mer under par. Med andre ord er ikke den visuelle helheten på samme plan som David Finchers ‘Seven’. Men selve horrorkomponenten bringer nesten inn en flik av Hellraiser og nesten litt Event Horison-lignende filmer, bare i mer kunstnerisk forkledning. Så med andre er dette mer for horrorfansen enn for de som liker mer virkelighetsnære thrillere med seriemordere i. Men filmskaperne skal ha for forsøket og dette skiller seg ut i mengden, bare at filmen har mer å gå på for å tre inn i det gjeveste selskapet.

Konklusjon
Det er en spennende nok tanke å være inne i en seriemorders mørke sinn i det han er i koma. Og det skaper en del utrolig rare sekvenser og drømmer. Men i det store og det hele er ‘The Cell’ en meget variabel affære. Den er inne på noe når den stormer som verst, men har ikke stålkontroll hele veien. Fotomessig er filmen vakker på sitt beste, har noen kule effekter, men det er ikke alt som flyter like godt og innimellom faller dette litt igjennom filmmessig.

Det er også lite eller ingen spenning i filmen slik dette er lagt opp. Filmen føles ganske så kald, dyster og klinisk. Du kommer heller ikke tett på rollefigurene og det gjør at filmen føles ekstra seig og vanskelig å få has på. Enkelte scener er mer trauste og kjedelige og det rareste av alt er at de mest voldsomme scenene er de aller beste i denne filmen. Og de scenene er nok i det drøyeste laget for den jevne mannen i gata. Personlig hadde jeg forventet mer av filmen, og selv om filmen er ganske ekkel på sitt verste så var det ikke så mye som appellerte til meg i filmen ut over det tekniske og kunstneriske i enkelte scener.