I Bronx i New York besøker vi et italiensk-amerikansk miljø med ordinære og hardtarbeidende folk med mafiabandene som også gjennomsyrer miljøet. Der møter vi gutten Calogero som er sønn av Lorenzo. Etter en episode blir gangsterbossen Sonny som en reservefar for Calogero, som da får rollen for løpegutt for ham, og Lorenzo hater dette på grunn av at sønnen da involverer seg i kriminalitet, men han kan ikke gjør så mye med det, selv om han prøver å snakke sønnen fra påvirkningen fra mafiamiljøet. Og gjennom det hele får vi en drakamp mellom far og gangstersjef om hvem som skal influere Calogero…

Filmen er basert på et skuespill med samme tittel skrevet av Chazz Palminteri, som også lagde manuset til filmen, som er basert på hans egne opplevelser. På engelsk heter filmen ‘A Brox Tale’ eller ‘Gudfarens løpegutt’ på norsk, og den norske tittelen er mer beskrivende for hva dette egentlig dreier seg om.

Det er ikke noen bombe at Robert De Niro er med i en slik film, men det unike med filmen er at det er også er Robert De Niro som har regissert filmen, og dette er på sin side hans debutfilm som regissør. De Niro har som mange vet vært en del av mange av Martin Scorseses filmer og dette er nok en film der De Niro viser hva han har lært av det lange samarbeidet med Scorsese. Vi merker dette sterkt gjennom filmen at dette minner om Scorseses filmer på flere vis enn at dette bare er et mafiaverk.

Du lurer kanskje på om dette er nok en mafiafilm, og det er det jo også, men med en vri på det hele- Dette er litt oppvekstskildring der vi følger en gutt som kommer tett på mafiamiljøet og en gangstersjef. Gutten forteller historien. Det gjør at vi får historien fra et barns perspektiv. Dette ligner på en del mafiaverk og begynner litt lignende som Godfellas. Vi får også se italienerne som snakker som i Gudfaren-filmene med hes italienskamerikansk mafiarøst. Vi får følelsen av å være på innsiden av et miljø styrt av de som kun meler sin egen kake.

Filmen ser ikke ut som diamanter, men innholdet er bra og det er mye 'svung' over historiefortellingen som har mange mafiafilmkonvensjoner. Det hele er filmet med håndholdt kamera og med mange klipp. Musikken er også herlig jazzete musikk som får man til å tenke på Scorseses Mafiafilmer og tidsånden fra mafiaperioden. Musikken er med på å bygge opp stemning og er med på å skape autentisert rundt tiden som igjen er viktig for rollefigurene.

Filmen er godt bygget opp og på passe troverdig vis. Så liker jeg at dette ikke er like mørkt hele veien og det er en god moral i det som skjer og at rollefigurene lærer noe av det som skjer som definerer også livet selv, at vi blir formet av det som skjer oss. Og det får en også til å tenke mot slutten, og det er en bra ting i en mafiafilm, der alt ikke bare er kult, men også har litt substans også utover bare det å være kriminalhistorisk.

Konklusjon
Jeg vil si A Bronx Tale har sitt å komme med i mafiafilmlandskapet. Den er noe typisk, men på en god måte og tilfører noe nytt sett med andre øyne. Blant annet skildrer filmen hva rasisme kan gjøre med folk og at det også er flere som plukker på de som er nederst i samfunnet, til tross for at de kommer fra andre steder i verden de også. Filmen blir mer og mer engasjerende utover i filmen og med det viser dette seg som en glemt film som ikke ble nominert til noe særlig filmpriser og floppet på kino i USA, til tross for gode skussmål hos kritikerne.