---

Ingress:

Vi møter de to tenåringene Darren og Sinéad som kaller hverandre ‘Pig’ og ‘Runt’. De ble født samtidig på samme sykehus. Videre vokste de opp som naboer til hverandre, som resulterer i et meget tett bånd mellom de to i oppveksten. De lever mer eller mindre i sin helt egen boble der de sjelden tar kontakt med andre utenfor boblen. De har hatt et platonisk forhold til hverandre til de fyller 17 år. Da finner Runt interesse for en annen tenåring ved navn Marky. Men det går ikke helt upåaktet da Pig har begynt å utvikle romantiske følelser for Runt. Pig tenner med andre ord på alle plugger når Runt finner kjærligheten og blir voldelig sjalu. Det starter en stor uro som gjør at forholdet mellom Pig og Runt aldri blir det samme igjen…

Anmeldelse:

Dette er adaptert fra et teaterstykke med samme navn fra 1996. I det samme teaterstykket spilte Cillian Murphy den ene hovedrollen, som i filmen. Alt begynner med en babyer i magen som blir født. De er omtrent som tvillinger, men ikke født fra samme mor. De møter hverandre som babyer og holder hender på fødestuen. De er tette med hverandre og har holdt sammen siden de var babyer og hele eksistensen har de vært sammen. Med andre ord er det en meget spesiell affære vi står overfor i filmen.

Filmen forteller historien litt frem og tilbake i tid og er meget kunstnerisk utført. Det er mye farger i filmen. Filmen har et veldig 2000-tallslook med et lydspor som speiler den tiden. Vi snakker oppptempo teknorave og mye Milleniumsrytmer. Dette er ganske så rart som film. Filmen er nestenkul hele veien. Du merker at bildesammensetningen er noe som er både gjennomtenkt og samtidig skiller seg litt ut, men i samme åndedrag er dette ikke mesterlig nok til å omfavne som et filmverk som holder hele veien til hjertet.

Alt føles litt syretrippete til tider og føles litt festivalfilmaktig. Det hele føles litt utenomjordisk til tider. Filmen kunne vært mer engasjerende. Den føles noe overkunstnerisk på et nivå som ikke treffer en helt slik man skulle ønske med sansene. Skuespillet er ikke overbevisende nok. Cillian Murphy har et guttedukkeutrykk med glassøyne i filmen og han blir den uberegnelige i filmen. Elaine Cassidy i den andre hovedrollen er mer søt og yndig. Replikkene blir litt fremført ut i luften med litt teatralsk romvesenaktig.

Filmen blir beskrevet på coveret som ‘En rå film i stil med Clockwork Orange’. Det er jeg ikke helt enig med, selv om filmen er ganske snål, men mangler det klassiske drivet som Clockwork Orange har i bøtter og spann og det gjør at Deep Obsession ikke føles som en vinner i samme skala. Likevel er filmen inne på rette noter til tider, men bare i kortere drag og mangler litt helhet for å virkelig ta oss filmtittere med storm. Synes også etter å ha sett filmen at å sammenligne dette med Clockwork Orange er å dra det litt langt, og selv om det er noen sammenligninger i noe av ultravolden, så er dette langt i fra like lekent fortalt og mangler også en gjennomført nerve i filmen.

Konklusjon
Alt i alt føler jeg dette ikke traff meg helt. Filmen har et somlete tempo uten at jeg skjønner helt hvorfor. Det interessante med filmen blir litt borte i ‘filmdansen’ og jeg føler meg litt ‘lost in the tango’. Noen ganger tar jeg meg selv i å kjede meg litt i alt det trauste. Det blir noen voldsomme øyeblikk, men det er det og videre leverer dette ikke helt som forventet. Det er noen veldig voldelige scener mot slutten, og de blir servert med rolig musikk på en måte jeg ikke kan helt skjønne at er innafor. Slutten føles også litt kunstig og som en rar konklusjon på det man har brukt 90 minutter på å se. Bakpå coveret står det 90 minutter du sent vil glemme, men jeg vil heller se at dette er 90 minutter jeg ikke kommer til å gjenta. Men filmen skal ha for at den prøver og det premierer jeg litt.